Eldre i arbeidslivet er en stor ressurs – eller?

Aldersdiskriminering er et utbredt problem i arbeidslivet. Her er to historier som er ganske typiske på det mange opplever og har opplevd. Kanskje du kjenner deg igjen?

Tekst: Anne-Vera Lystad og Birgitte Simensen Berg  Foto: NTB

Byrået Rett strek reklame holder til i et ultramoderne bygg i glass og betong. Folk står og går, og det er viktig at det er et konstant stemmesurr mellom de justerbare pultene. Dette skal og må være byens kreative høyborg.

Johannes har funnet sin plass i det åpne landskapet: øverst i et hjørne med vindusutsikt til elva, som flyter bred og stille. Han trenger ro til å tenke. Både de kortsiktige og langsiktige tankene. Derfor prøver han å gjemme seg litt bort her i hjørnet, men det er ikke så lett. De finner ham likevel: Alle kollegene som trenger råd og vink fra hans utømmelige kilde av erfaring og kunnskap, som tekstforfatter Johannes har skaffet seg etter et langt arbeidsliv. Han blir kalt Klippen, og oppfattes som tryggheten selv. Kall meg hva dere vil, bare gi meg litt arbeidsro, tenker Johannes, og klikker seg rundt på skjermen for å finne den røde tråden i oppdragsgivers utfordring i salg av hytter, som er altfor små og ligger for tett inntil hverandre. Skal han spille på trygghet, samt at å bygge tett er i tida – det er jo svært så miljøvennlig og bærekraftig.

Reklamebyrå med dårlig egenreklame
Det plinger inn en beskjed på e-posten. Fra sjefen med stor S. Johannes skal møte på kontoret hans om én time. En utviklingssamtale, står det, men ikke hva som skal tas opp. Ja vel, da er det bare å lyde ordre, men nå må han jobbe videre med å selge inn dette litt håpløse hytteprosjektet. Kanskje disse hyttene egner seg ekstra godt for småbarnsforeldre? Huff. Johannes prøver å gjemme seg bak PC-en, for skravlekoppen Even er oppe og går.

Én time går fort, især når Even har pratet bort tre kvarter. Johannes banker på sjefens dør, og går inn. Bak den blanke pulten sitter han og smiler, og ber ham – med en elegant sleng med høyrehånda – å sette seg i den dype stolen.

Så går samtalen fram og tilbake som ping-pong-baller, om løst og fast, om han liker seg, er oppgavene utfordrende nok, er det noe han savner, går det greit å samarbeide med kollegene. Johannes «server» tilbake med ja, ja da, helt ok, jo, et forsiktig tja, samt noen framover-nikk med hodet, men blir mer og mer forvirret. Hva er det egentlig sjefen vil ham? Han har jo annet å gjøre enn å svare på disse spørsmålene, som han har svart på utallige ganger før.

Blir plassert på arkivet
Så «smasher» sjefen, slik at ballen farer rett i ansiktet på Johannes: Sjefen ønsker å omplassere ham! Til arkivet, men for all del, bare halvparten av tida. Den andre halvparten trengs han sårt der han er: han med sin lange erfaring og kunnskapsdeling, og sitt store og solide nettverk innen reklamebransjen. Og han er jo så godt likt blant kollegene. Det er viktig å beholde ham fram til han vil gå av med pensjon om noen få år.

Johannes er stum og hører etter bare med det ene øret: Rett strek reklame kommer nå til å lyse ut en fulltidsstilling. De trenger fornyelse i firmaet, litt mer ungdommelig driv og entusiasme, utviklingen går i et forrykende tempo. I en fart som ingen 60-åring kan holde tritt med, dessverre. Han skjønner vel det, Johannes. Han som har hodet på rett plass, og ønsker det aller beste for firmaet i sitt hjerte. Han vil vel trygge framtida for seg selv og sine kolleger? Arkiveringsjobben er slett ingen degradering, da det her kreves grundighet og tålmodighet. Et godt arkiv er gull verdt, slik at man lett og raskt finner fram til tingene igjen og bevarer alt det verdifulle tankegodset for ettertida. Den jobben er midt i blinken for Johannes. Og han skal slippe å sitte i det åpne landskapet, han skal få sitt eget kontor. Det som står ledig ved siden av kjøkkenkroken. Da får du kort vei til kaffemaskinen, humrer sjefen, som plutselig ser ut som ei inntørka kaffebønne sjøl. Kaffebønna ser på klokka si, og signaliserer at audiensen er over.

Johannes går i sikk-sakk gjennom det åpne ørkenlandskapet, leppene bevrer og munnen er knusktørr. Han finner jakka si, tar sekken i hånda og går mot utgangsdøra. Et par kolleger spør om han er dårlig, men han orker ikke å svare. Ikke nå. Kanskje ikke i morgen heller. Kanskje ikke om ei uke. Kanskje aldri.

Mye utdanning og erfaring, men…
Ellen har hatt en lang yrkeskarriere som nå begynner å nærme seg slutten. Hun tenker tilbake på studietiden, hvor hun gjennomførte en cand.mag.-grad i økonomi. Det var en god utdanning på slutten av 70-tallet. Hun fikk jobb umiddelbart etter avsluttet studium i en stor bank, hvor hun var en av mange økonomer. Arbeidsoppgavene var varierte og interessante, og det var et godt arbeidsmiljø. Etter å ha jobbet i bank i nærmere 25 år, begynte hun å bli litt lei og fikk lyst til å prøve noe nytt. Hun hadde lyst til å videreutdanne seg, men på begynnelsen av 2000-tallet var cand.mag. og hovedfag blitt byttet ut med bachelor og master. Ellen tenkte hun burde satse på en mastergrad som hun kunne kombinere med økonomiutdannelsen sin. Kanskje en master i ledelse kunne være noe? Den kunne hun ta på deltid mens hun jobbet i banken. Hun burde komme i gang snarest mulig, siden hun nærmet seg 50 år. Banken hadde gode ordninger for videreutdanning for ansatte med lang fartstid. Hun kunne få permisjon med lønn både for de månedlige samlingene og for lesedager og eksamensdager. Ellen satset på at hun kunne gjennomføre mastergraden i løpet av fire år. Som tenkt så gjort, fire år senere sto hun der med vitnemålet i handa.

Ellen kunne tenke seg å starte i en helt annen bransje. Hun foretrakk privat sektor som hun følte seg hjemme i. Ellen sendte inn søknader på lederjobber i flere forskjellige bransjer. Hun fikk ingen positive svar fra noen av bedriftene, bare at de takket for interessen og at stillingen var besatt. Ellen stusset over dette, siden hun hadde gode karakterer å vise til. I tillegg hadde hun en god attest fra banken. Kunne det ha noe med at hun nå var passert 50 år? Kanskje burde hun prøve å sende søknader til offentlige virksomheter også? Det var kanskje tryggere arbeidsplasser enn private virksomheter? Hun hadde overlevd flere fusjoner i sin karriere i banken. Ellen tenkte at offentlige virksomheter kanskje hadde et spesielt ansvar for å ansette folk over 50 år.

Omformulerte søknaden
Etter ett år og dusinvis av sendte søknader, tenkte Ellen at hun kanskje burde omformulere søknadene litt. Hun endte opp med dette nye avsnittet: – Jeg er en kvinne i min beste alder, 54 år, som har 30 års relevant erfaring og som gjennomførte en masterutdanning i ledelse for ett år siden (se CV). Jeg har voksne barn og er meget stabil; er sjelden syk. Jeg tror hjernen min fungerer like godt og kjapt nå som da jeg var 25 år, og jeg er meget endringsvillig. Jeg har vært gjennom flere endringsprosesser i banken som jeg har kommet bedre ut av faglig sett.

Ellen tenkte at dette kanskje ville fornærme noen av arbeidsgiverne, men det fikk briste eller bære. Etter ytterligere noen uker ble hun innkalt til intervju i en fylkeskommune. Det var en lederjobb i en avdeling med over 20 ansatte. Ellen gjorde en god figur under intervjuet og ble innkalt til en ny intervjurunde. Her fikk hun en case over bordet, som skulle løses i løpet av tre kvarter. Hun må ha gjort det bra, for en uke senere fikk hun tilbud om jobben. Ellen var lettet og glad, hun var visst ikke gått ut på dato likevel, slik hun hadde fryktet.

Jobben var interessant og utfordrende. Det føltes rart plutselig å være en av lederne, og ikke en vanlig ansatt slik hun hadde vært i hele yrkeskarrieren hittil. Ellen trivdes godt i jobben. Hun kom godt ut av det med de fleste medarbeiderne, og hun fikk positive tilbakemeldinger fra sin overordnede. Etter å ha jobbet i fylkeskommunen i over fem år, ble det ansatt en ny fylkesdirektør. Han satte i gang en omorganisering umiddelbart. Her skulle det effektiviseres! Det medførte blant annet at avdelinger ble slått sammen og antall ledere ble redusert, og Ellen var en av dem som ble overflødig. Hun fikk beholde den gode lederlønna, heldigvis, men ble overført til noe de kalte en «pool» av overtallige. Fylkeskommunen var forpliktet til å skaffe annet arbeid til alle medarbeidere som inngikk der. Ellen håpet hun ville få relevant arbeid i forhold til sin utdannelse.

Ble eitrende forbanna
Etter en tid ble hun tilbudt jobb i regnskapsavdelingen. Ellen ble glad; da kan jeg i hvert fall bruke min økonomiutdannelse, tenkte hun. Men hvor lenge var Eva i paradis? Ellen fikk beskjed om at hun skulle fakturere. Hun ble svært overrasket. Her satt hun med en topp utdannelse, hadde vært leder i over fem år med gode resultater, og så skulle hun ende sin yrkeskarriere med å fakturere! Ellen ble eitrende forbanna, men hva kunne hun gjøre? Hun nærmet seg 60 år og så ingen utvei. Å si opp for å søke ny jobb var utelukket. Hun slet lenge nok med å få jobb da hun hadde passert 50. Hun måtte prøve å holde ut selv om det var nærmere tre år til hun kunne gå av med AFP. Ellen følte seg veldig liten og urettferdig behandlet. Hun følte seg overbevist om at det var alderen, som gjorde at hun ble overført til arbeidsoppgaver som var kjedelige og rutinemessige og som hun hatet så inderlig! Men hvordan bevise det? Hun lo bittert for seg selv over fylkeskommunens IA-mål om at avgangsalderen skulle heves og over politikernes evige festtaler om at eldre var viktige bidragsytere i arbeidslivet. Hvilken virkelighet lever politikerne i, lurte Ellen på. Kanskje jeg skal konfrontere politikerne med det store gapet mellom liv og lære? Det var vel best å gå helt til topps. Ellen fant fram e-postadressene til alle partilederne på Stortinget.

Noen tall:
- 56,1 år er gjennomsnittsalderen for når ledere anser yrkesaktive som eldre.
- 1 av 4 ledere opplever at eldre arbeidstakere forbigås ved forfremmelser og internrekruttering.
- 18 prosent av lederne svarer at eldre arbeidstakere sjeldnere får være med på kurs og opplæring i arbeidstiden.
- 62 prosent av lederne oppgir at yngre arbeidstakere blir foretrukket når ny teknologi eller nye arbeidsmetoder skal innføres.
- Nær 8 av 10 ledere er enig i at de over 60 år har minst like gode arbeidsprestasjoner som de under 60 år.
Kilde: Norsk seniorpolitisk barometer 2021 (Senter for seniorpolitikk)
Del innlegg