Bokentusiastene i Tvedestrand

– Det er viktigere å hjelpe folk enn å tjene penger på alt en gjør, sier Per Jørg Johnsen. Han er særlig glad for de som er på leting etter sine røtter i Tvedestrand.

Tekst: Mari Kildahl, foto: Werner Juvik
Første gang publisert i VI OVER 60 mai 2014

Brosteinsgatene er støvsugd for folk. Det er lenge til sommeren. Kald klar luft. Men oppe i bakken, i bokhuset Ex Libris Antikvariat, lyser det varmt. Per Jørg Johnsen holder vinteråpent tre dager i uken.

– Det er ikke mange som kommer hit på denne tiden av året. Det kan gå halve dagen før det kommer en kunde. Men åpningstidene står fast, sier tvedestrandsmannen og smiler i skjegget. Han ser frem til å vise rundt i det mangfoldige huset. Hvem skulle trodd det har hele fem etasjer? To av dem ligger under oss.

Arne-Ivar Kjerland er innehaver av Nynorsk Antikvariat, bokbyens største bokutsalg. – Jeg pleier å kalle meg bokbonde. Det handler om å forvalte en bokkultur, sier han.

Bokbyen ved Skagerrak
Bokbyen i Tvedestrand fylte 10 år i 2013. Den ble åpnet av Lars Saabye Christensen 28. juni 2003.
Bokbanken ved brygga er bokbyens hovedkontor, åpen året rundt. Ex Libris og Nynorsk Antikvariat holder også vinteråpent.
Bokbyen er medeier i Bokbyen forlag.
2.–4. mai 2014 var bokbyen i Tvedestrand vertskap for den internasjonale bokby­festivalen.
Bokbyer i verden

– Jeg hadde ikke den ringeste anelse om at jeg skulle bli antikvarbokhandler, sier han og kaller det en sammensvergelse av omstendigheter.

Utvikler nytt
I 2013 hadde han jubileum. Ti år har flydd siden han overtok dette funkishuset og fylte det med bøker. Nå er han kommet gjennom nåløyet til Norsk Antikvarbokhandlerforening. I bokbyen er det bare hans Ex Libris og Nynorsk Antikvariat som er medlemmer der.

– Men det var ikke bokhandler du drømte om å bli?

– Nei, min bakgrunn er en annen. Jeg er fysiker fra Universitetet i Oslo. Etter studiene og en stipendiatstilling jobbet jeg med konstruksjon av datamaskiner hos Norsk Data. I 1983 flyttet jeg med familien til England hvor jeg fikk ansvaret for å utvikle noen av Norsk Datas maskiner. Men etter fem år var det slutt. Utviklingsarbeidet fikk jeg godkjent som doktorgradsarbeid og kunne fortsette som førsteamanuensis ved Ingeniørhøyskolen i Grimstad.

Den «nyslåtte ridder av det runde antikvarbokhandlerbord» har dataferdigheter på avansert nivå. Det forklarer hans mange merkelige innretninger. Som juke­boksvelgeren fra 1956 koblet mot en bærbar PC i glass og ramme på veggen. Det er bare å trykke, så spiller den slagere fra 60- og 70-tallet.

Per Jørg Johnsen har i alt 11 rom og ca. 25.000–30.000 bøker i hyllene. I tillegg har han ca. 20.000 på lager i de to etasjene under bakken.

– Jeg har utviklet mye elektronikk, innrømmer han. Han har også forvandlet tre tykke bind av bygdeboka Dypvågboka, til en elektronisk utgave, visstnok med kraftigere søke­motor enn gjengs. Den elektroniske utgaven er til salgs. Men spør du Per Jørg om hjelp til å lete etter slekta, er det ikke nei i hans munn.

Omstendighetenes sammensvergelse
Hans mor var bibliotekar og opptatt av lokalhistorie. – Jeg vokste opp med bøker. Nokså tilfeldig ble kona og jeg med på et bruktbokhandlerkurs. Vi bodde i Grimstad og hadde ingen tanker om å flytte hit.

En søster ba ham om hjelp til å pusse opp kjelleren på museet i det gamle apoteket i byen. Og på en-to-tre drev han Museumshaven med kafé i apotekets gamle flaskevaskeri og bokhandel i vedbua. Da bokbyen fikk tilbud om å kjøpe 20.000 bøker fra et nedlagt antikvariat i Skien, foreslo Per Jørg å trekke lodd blant de som var interessert.

– Jeg vant! Plutselig hadde jeg fem hundre hyllemeter bøker, men ikke noe sted å ha dem…

Bokhandleren humrer. Lageret i Skien måtte tømmes, så fredagen to uker etter trekningen kjøpte ekteparet gamledoktorens funkishus. Lørdagen fylte de det med bøker.

– Jeg skjønte ikke hva jeg hadde gjort. Jeg kan ikke fordra funkishus. Og fyringsutgiftene hadde jeg ikke tenkt på. Under her går Møllebekken, og bøker må ha det tørt og varmt.

– Har du angret?

– Nei, sier han og ler. – Det har jeg ikke! Når en er i 60-årene er behovene mindre. Hadde jeg vært i 30-årene hadde det ikke gitt inntekter nok.

Ryktet sprer seg
Han hadde aldri trodd han skulle like å være kremmer.

– Jeg er ingeniør og vant til å sitte på kontor. Jeg føler meg ofte litt sjenert. Men når folk kommer inn i butikken er det greit. Da snakker vi om bøker og historie, og jeg forsøker å svare på spørsmål.

– Det er viktigere å hjelpe folk enn å tjene penger. Det er et prinsipp jeg har. Et annet prinsipp er at ingen skal sitte med en bok de ikke har bruk for. Hos meg har de full returrett og pengene tilbake. Du kan kalle det et salgstriks, for det gjør at de kjøper bøker de er usikre på. Og det er sjelden noen leverer tilbake.

Det finnes ikke mange med mer kunnskap om Tvedestrands historie enn ham. Og ryktet har spredd seg til fjerne himmelstrøk.

Finner tilbake
En del skriver til ham. Noen dukker også opp.

– Jeg må fortelle om damen fra Australia. Hun sto her en sommerdag og sa: «Kjenner du min olde­fars forfedre?»

Det gjorde han ikke. Men han gjør det nå. Damen hadde reist ens ærend fra «Down under» til Tvedestrand for å finne historien om S.J. Engelhardt Jørgensen. Oldefaren viste seg å ha vært en pioner. Og pionerer er det gjerne skrevet om. Per Jørg mintes et jubileumshefte for verdens lengste livbåtseilas.

– Her er historien, sier han og legger heftet på disken. – Og her er boka hun sendte meg senere: Journey across the world in a lifeboat.

Den australske damens oldefar konstruerte og seilte «Storm King», den første overbygde liv­båten, fra England til Australia i 1890.

Det finnes flust av fantastiske utvandrerhistorier fra Tvedestrand, kan han forsikre og fortsetter med amerikanske Elizabeth Kostovas oldefar. Kostova har blant annet skrevet den internasjonale bestselgeren The Historian. – Hun visste at oldefarens slekt kom fra Tvedestrand, men om oldemoren visste hun ingenting. Jeg satte i gang å grave, hun skulle videre neste dag.

Per Jørg satt hele natten og lette flere hundre år tilbake. Om morgenen hadde han et 20 siders hefte klart med bilder, kart, kirkebokutskrifter og tabeller.

– Da jeg i tillegg kunne vise henne hvor olde­moren vokste opp, var hun himmelhenrykt. Ingen er mer takknemlig for hjelp enn amerikanere på jakt etter sine røtter!

Ukependler
Nede ved brygga holder Arne-Ivar Kjerland fra Hardanger til. Han var etablert med Nynorsk Antikvariat i bokbyen Fjærland da en gammel venn i Tvedestrand for 11 år siden ba ham pakke kofferten og flytte butikken sørover.

– Jeg sa ja på betingelse av at han skaffet meg to gratis lokaler i tre år, sier Kjerland. Han startet antikvariatet i 1989 og har bygget det opp til å bli et av landets største. – Det er det samme hvor Nynorsk Antikvariat ligger, for det er nettsalget vi først og fremst lever av. Hver femte bok går ut av landet. Vi sender til alle verdensdeler og har faste kunder i Kina, Japan, USA og Australia.
Selv bor han i Hurum. Det har han gjort de siste 35 årene.

– Jeg er i Tvedestrand hele uka, men prøver å ta helga fri. Rytmen er å stå opp klokka sju, gå til en fjelltopp, spise havregrøt, lese avisen og jobbe til seine kvelden. Jeg jobber gjerne seksten timers dager. Men jeg lager alltid skikkelig middag.

Powerpoint-fri sone
Han bor i butikken, og butikken er et hus fordelt på tre etasjer.

– 52.000 bøker ligger på nettet, forteller han. I etasjene er 70.000 bøker eksponert. I første etasje holder blant annet barnebøkene og politikken til.

– Det finnes ingen som har mer Lenin enn meg, sier han og viser frem det som godt kan være Lenins samlede verker.

– Hvor gammel er den eldste boka du har?

– Den er fra 1400-tallet og koster like mye som en bruktbil, sier han og smiler lurt. Annen etasje er skjønnlitteraturens nivå. I tredje henger også fargelitografier av tegneren Oscar Lærum til salgs.

– Her oppe er det powerpoint-fri sone. Fire-fem ganger i vinterhalvåret snakker forfattere og andre om noe de brenner for.

En livsgjerning
Antikvariatet har en avdeling for russiske bøker på russisk. – En sommer fikk vi besøk av en mann, hans kone og svigermor. Damene var gått tom for sommerlektyre. De var polske, men leste russisk og forsynte seg godt.

– Jeg blir ikke rik av dette. Men det går. Meningen med mitt liv er å drive denne butikken litt bedre år for år, sier han og stikker inn en annen dør. Der har han kjøkkenet. Nå serverer han te og avokado.

– Det kan godt være jeg sitter her til middag med stearinlysene tent for meg selv.

– Det lyder ensomt?

– Det kunne være ensomt, men før jeg legger meg sjekker jeg Facebook. Da får jeg mange hyggelige hilsener. Det viktigste påfyllet er tilbakemeldinger fra folk som er takknemlig for min livsgjerning.

Fint liv
Selvsagt kommer han fra «ein lesande heim». Han liker å skrive artikler for tidsskrifter og å holde foredrag.

– Jeg kunne nok ha blitt en middels god romanforfatter. Men det er viktig at denne bransjen finnes, at det fremdeles går an å få tak i disse bøkene.

Det morsomste salget er en feltutgave av Maos militærstrategi, på bokmål!

– Det var en kinesisk professor som skulle ha den.

Nektet å selge har hardingen også gjort.

– En dame så et firebindsverk av H.C. Andersen. Det ville passe godt til fargen på kjøkkenet, sa hun. Beklager, sa jeg. Jeg selger ikke tapet, da får du heller spørre i fargehandelen.

Antikvarbokhandleren ler. Han gikk glipp av et salg på noen tusen den gangen. Men bare i første omgang. Neste dag dukket den rette kjøperen opp.

– Materielle ting har aldri vært viktig for meg. Jeg ofrer ingenting. Sånn som jeg har det, er fint for meg.

Del innlegg