Olaug Bollestad: Direkte, ærlig og lite selvhøytidelig

Med mye humor og lite selvhøytidelighet er hun blitt en folkefavoritt på Instagram. At språk er makt, lærte Olaug Bollestad allerede som ung jente på bedehuset. Siden har hun fortsatt med tydelig tale og ekte engasjement, både på post som sykepleier, på privaten og i politikken.

Tekst: Bjørn Tore Brøske  Foto: NTB og Kaja Schill Godager
Publisert i VI OVER 60 juli 2021

Det skulle vært en statue av henne! Olaug Bollestad er varm i stemmen. Hun snakker om Ingeborg, den eldre, barnløse kvinnen som bodde ikke så langt unna der Olaug vokste opp på Jørpeland. Ingeborg var stille og forsiktig, sa ikke noe på bedehusmøtene, gjorde i det hele tatt ikke mye ut av seg. Bodde enkelt, hadde det mest nødvendige – og kanskje det aller viktigste: hun hadde tid. Tid til å høre på ungjenta, tid til å servere sitronbrus, tid til livsvisdom.

– Ingeborg så meg, var klok og omsorgsfull og kunne forklare ting som var vanskelige, forteller Olaug.
Moren hennes fikk fødselsdepresjon etter at Olaug ble født, og var psykisk syk og mye plaget av depresjoner.
– Det var mye opp og ned. I de dårlige periodene hennes var det mye Globoid og Nyco, og det kunne gå mange uker uten at mor snakket til oss ungene. Jeg lærte tidlig å ta ansvar. Far tok vare på oss på en flott måte, men sykdommen til mor snakket vi ikke mye om hjemme.

ENGASJERT OG SELVIRONISK. Olaug Bollestad begynte nærmest tilfeldig med politikk som 42-åring. Nå er hun statsråd og første nestleder i KrF.

Hos Ingeborg kunne Olaug snakke om de vanskelige tingene, og hun fikk forklaringer og gode råd.
– Ingeborg kunne fortelle om sykdommen, og at det ikke var min feil at mor var blitt syk. Hun sa også at jeg måtte utdanne meg. Dét ble ganske avgjørende, for hjemme var de ikke så for at jeg skulle ta utdanning. Likevel var det stor takhøyde, altså. Politisk var far langt til venstre, mens mor tilhørte KrF, og både Ny Tid og Folkets Framtid lå på bordet. Første gang Jan Frode, mannen min, var på besøk, våget han nesten ikke å gå ned på kjøkkenet til oss, for vi snakket så høyt og han var sikker på at vi kranglet. Men så var det bare en god diskusjon, forteller Olaug med en latter.

Annerkjennelse

På Jørpeland var stålverk og jordbruk de største næringene, Folkets Hus og bedehusene var samlingsstedene og idrett var populært. Olaug har spilt håndball («De kalte meg Brøyten») og løpt maraton («Men det var for 40–50 kilo siden»), men som 14-åring var det bedehuset hun gikk til, både fordi andre ungdommer var der, på grunn av troen og fordi hun håpet å bli sett av moren.

Det var på bedehuset hun begynte å kanalisere engasjementet og fikk respons på det hun sa.
– Det var så mange gamlinger der og dumme diskusjoner. Selv kom jeg med flanellsskjorte og boots, men så tok jeg tok ordet, da. Mange syntes sikkert jeg bare var en jentunge som stilte provoserende spørsmål, men etterpå kom Georg, en av de eldre på bedehuset, og tok meg rundt skuldra og sa «Gysla godt sagt». Det betydde så utrolig mye å få den anerkjennelsen, den støtten til at jeg skulle si det jeg mente.

POLITIKER. Olaug Bollestad er kjent for å være tydelig og engasjert, både fra talerstolen og i intervju med mediene.

Olaug forteller med et smil at hun var god til å snakke allerede som liten, men ikke så god til å gå.
– Da de tok meg med til doktoren, og han sa at jeg måtte prøve å gå, svarte jeg «Gå sjøl!».

Hun ble født med feil hoftestilling, men det ble det ikke gjort noe med da hun var liten. All løpingen hun drev med en periode gjorde det heller ikke lettere, og for et par år siden ble begge hoftene skiftet.
– Selv om vi liker å gå i fjellet, skulle jeg sikkert hatt noen færre kilo og trent mer. Det står på lista over ting jeg burde prioritert. Men alle kan ikke være like, og en skal ikke være redd for å akseptere kroppen sin slik den er.

Herr og Fru Larkins

Kristelig Folkepartis første nestleder og landbruks- og matminister har da også et avslappet og humoristisk forhold både til seg selv og til hverdagslivet med ektemannen gjennom 35 år, Jan Frode. Siden hun la ut sitt første bilde i juni 2019, har Olaugs Instagram-konto «olaugjohanna» fått godt over 90.000 følgere når dette skrives i april 2021, og er blitt en av de desidert mest populære politiker-profilene her til lands.

Det vil si; det går ikke så i mye politikk, men mest i humoristiske skråblikk og ufiltrerte betraktninger på bred dialekt om smått og stort i livet til «Herr og Fru Larkins», som de kaller seg.
Jan Frode er rett som det er fotografert i bar overkropp, mens et bilde av Olaug med munnbind har teksten «Fru Larkins ser på seg sjøl å tenke: det viktigaste e å skremma fienden». Et annet viser henne sovende i bilen med åpen munn og teksten «Jo eg leve, men det e ikkje meir heller», mens en video viser Olaug som løpende og leende jakter på Jan Frode rundt stuebordet.

Definitivt langt unna det striglede og velregisserte imaget som andre politikere og offentlige personer er opptatt av å vise fram – og definitivt mer personlig. Folk elsker Instagram-kontoen, det uformelle språket, humoren og kjærligheten statsråden og barnehagestyreren viser for hverandre.

Olaug har det siste året vært med i TV-programmer som «Nytt på nytt», «4-stjerners middag», «Huskestue», «Sofa» og «Kåss til kvelds».
– Det er mange TV-forespørsler jeg sier nei til, og de må være på mine premisser. Men jeg liker å møte folk, alle typer folk, og uten å ha tenkt for mye på det på forhånd. En må møte folk der de er, uavhengig av sosial rang. Det tror jeg henger litt sammen med at noen virkelig så meg da jeg selv var ung og behøvde det.

At Instagram-kontoen skulle slå til, kom som en stor overraskelse.
– Det er ikke noen større tanke bak, ingen strategi. Jeg aner fremdeles ikke hva alle knappene og funksjonene på Insta-appen er til, og svarte at jeg er vaksinert mot influensa da noen spurte om influensere. Bildene viser oss slik vi er. Vi tar oss ikke selv så altfor høytidelig, og så ser vi komikken i mye.

Samtidig er Olaug opptatt av at livet ikke bare er humor.
– En må snakke sant om livet. Jeg har alltid vært direkte og ærlig, og tenner hvis noen for eksempel blir behandlet urettferdig.

Mannen Jan Frode

Første gang Jan Frode så Olaug, var på en juletrefest.
– Det rette er vel at han hørte meg før han så meg, for jeg snakket så høyt, ler Olaug.
De holdt litt kontakt, og da Olaug hadde flyttet til Stavanger i 1980, ble hun spurt om hun ville møte Jan Frode på en hytte han og noen venner var på.

– Men jeg ville ikke dra ut for å prøve å finne en hytte på Jæren, han fikk komme til meg! Så jeg inviterte Jan Frode på kino en kveld. Han var egentlig opptatt med en bibelgruppe, men den ble fort ferdig. Det gikk fort da vi møttes, som så mye annet i livet vårt!
Faren som jobbet på stålverket, fikk det første av totalt 12 hjerteinfarkter da Olaug var ni år. At hun er en omsorgsperson som tidlig tok ansvar både hjemme, på bedehuset og på butikken der hun hadde ekstrajobb gjennom hele skoletiden, var likevel ikke en direkte årsak til at hun valgte sykepleierutdanning.

– Nei, jeg visste rett og slett ikke hva jeg skulle bli, så jeg søkte på flere linjer – og kom inn på alt. Da var det å skrive dem ned på lapper, trekke en – og det ble sykepleier.

Begynte med politikk ved en tilfeldighet

Som nyutdannet på Stavanger sykehus, la Olaug merke til noe hun hadde reagert på også på bedehuset: De vanskelige begrepene og høytsvevende formuleringene som ikke kommuniserte, men skapte avstand og gjorde folk forvirret. Da hun engasjerte seg i lokalpolitikken i 2003, oppdaget hun at det byråkratiske og politiske språket var like vrange.

– Jeg er opptatt av språket, og språk er makt. Mange forsto rett og slett ikke hva legene sa til dem, så det hendte etterpå at jeg satte meg hos pasientene og tegnet og forklarte. Og i politikken, når det blir snakket om at «det er blitt gjort et enkeltvedtak»; hva betyr egentlig det? Som politikere skal vi vise folk at vi gjør hverdagen enklere for dem. Da må vi snakke så folk forstår oss. I alle fall skal jeg det.

OMGJENGELIG. Olaug er ikke redd for å by på seg selv, og stiller opp på mye.

Mens andre har drevet med politikk omtrent fra før de begynte på skolen, har pugget partiprogram og blitt drillet i taleteknikk, begynte Olaug med kommunepolitikk nærmest litt tilfeldig som 42-åring.
Da hadde familien bygd hus på Ålgård og blitt aktive i lokalmiljøet for å bli kjent med folk. Det var åpne dører, juleverksted og barnehagegrupper, og uteliggere ble invitert inn på vesle julaften. Det var omsorg, liv og røre.

Engasjementet og naboskapet fikk de igjen for da Jan Frode fikk hjerneblødning i 2000. Olaug fant ham på gulvet i barnehagen der han jobbet. Som intensivsykepleier skjønte hun at det var en subaraknoidalblødning, der risikoen for død var 75 prosent, risikoen for å bli ødelagt i hodet var 20 prosent, mens sjansen for å overleve uten mén var bare fem prosent.

Olaug fikk Jan Frode inn i bilen, kjørte til akutten og ble med videre til sykehuset i Bergen, mens naboene stilte opp hjemme.

– Naboene var helt fantastiske, og Jan Frode var en av de fem prosentene det gikk helt bra med. Etterpå sa legen til meg: «Du har kanskje reddet livet hans».
Olaugs engasjement ble lagt merke til, og før kommunevalget i 2003 ville både Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Høyre og KrF at hun skulle stille til valg for dem.

– Så da måtte jeg lese programmene og finne det partiet jeg var mest enig med.

Lynkarriere i KrF

Det ble KrF, og velgerne kvitterte med å kumulere Olaug inn i både kommunestyret og formannskapet i Gjesdal.

Fire år senere var hun førstekandidat og ble ordfører. I tillegg kom hun med i fylkestinget, før hun i 2013 ble valgt inn til sin første periode på Stortinget. Nå er hun første nestleder i KrF, og ble i januar for to år siden utnevnt til landbruks- og matminister i Solberg-regjeringen.

En skulle kanskje tro at for intensivsykepleieren som i over ett år ledet Stortingets helse- og omsorgskomité, er helseministerposten den hun helst ville hatt. Men nei, Olaug understreker at engasjementet hennes for landbruket stikker dypt.

– God dyrehelse og plantehelse er god folkehelse, og matjorda vår er gull verdt. I Norge er det generelt lite antibiotikaresistente bakterier hos dyr og i mat, men vi kan alltid bli bedre. For mye bruk av antibiotika er en av de største helseutfordringene samfunnet står overfor i dag. Derfor er det viktig å bygge opp god dyrehelse, sier Olaug, som på matfronten er glad i tradisjoner.

– Jeg lager for eksempel rullepølse til jul, og komle er en favoritt. Samtidig liker vi å prøve nytt, og har venner fra blant annet Syria som har mye spennende mat.

Fyller 60 år

I november i år fyller Olaug 60. Et nytt tiår å tre inn i, og tid både for å reflektere litt over det som har vært, og se fram mot det som skal skje. Men er det noe hun angrer på?

– Når en er såpass ærlig som jeg er, kan det sikkert hende det er blitt sagt ting som kunne vært usagt. Men du kan ikke dvele for mye ved fortida. Jeg har jo et temperament også, men er ikke langsint!

Vi kommer inn på hva 16-årige Olaug ville ha sagt om den snart 60-årige Olaug.
– Selv om 16-åringen var selvstendig, trodde hun kanskje ikke at hun ville få så mange muligheter og opplevelser som det faktisk har blitt. Jeg tror også 16-åringen ville sagt til den voksne meg at jeg ikke skal gjøre meg yngre eller eldre enn jeg er. At jeg tør å leve livet mitt, slik jeg torde å leve livet mitt som 16-åring.

Del innlegg