Kjendisene på Kleiva

Søskenparet Oddny og Magnar Kleiva har smeltet hjerter i kinosaler over hele landet. Men hovedpersonene i dokumentaren «Søsken til evig tid» tar kjendisstatusen med knusende ro.

Tekst: Siv Sæveraas. Foto: Helge Skodvin
Første gang publisert i VI OVER 60 februar 2014

Ljåen henger i takrennen og fem fine katter ønsker velkommen på trammen da vi ankommer gården Kleiva, høyt hevet over Naustdal i Sogn og Fjordane. En strime av røyk fra pipen og lys i et vindu er det eneste som vitner om liv på denne stillhetens plass under snødekte fjell, hvor tiden later til å ha tatt pause.

Det går en stund før Oddny Kleiva (70) står i døråpningen og strekker ut en hånd. Vi kommer midt i middagen, kokt fisk med bacon og potet. Oddny har ord på seg for å være en dyktig kokk.

– Dere får være velkommen og vente i stuen så lenge, sier Oddny og går tilbake til Magnar (74) på kjøkkenet.

At de skulle ende opp som kjendiser på sine gamle dager, var det siste Oddny og Magnar Kleiva hadde sett for seg. Siden de entret den røde løperen under førpremieren på Ungdomshuset i Naustdal i oktober i fjor har det gått i ett, med lynende blitslamper både her og der, og besøk på gården på løpende bånd. Bestestuen har vært så full av bloms­ter at flere av bukettene har måttet ta til takke med norgesglass. Så travelt har det vært, at kalenderen fortsatt henger oppslått på september.

– Det kan bli litt mye av det gode. Vi vil nå helst leve som vi alltid har gjort, sier Oddny.

kleiva6

Lever på gamlemåten

Middagen er inntatt og hun og Magnar har tatt plass i stuen. Oddny setter seg på et armlene. Sitter hun i ro for lenge om gangen, har ryggen en tendens til å stivne. Det er fyr i kaminen for anledningen, og stuebordet er dekket med wienerbrød og kaffe. På bordet står også Sogn og Fjordane Bonde- og Småbrukarlags hederspris i glass og ramme.

– Det var en flott anerkjennelse å få, sier Magnar.

Allerede før jul hadde Søsken til evig tid inntatt førsteplassen på listen over de mest sette dokumentarfilmene på norske kinoer de siste fem årene. Filmen har også vunnet priser, og kinoen i Førde har satt publikumsrekord.

– Hvordan var det å se seg selv på kino?
– Vi er godt fornøyd. Det er jo slik vi lever, sier Magnar.
– Hva tror du er årsaken til at filmen om dere er blitt så populær?
– Det henger nok sammen med at vi lever på gamlemåten, i nærhet til naturen og dyrene. Det er det ikke så mange som gjør lenger. Men vi hadde aldri trodd at det skulle være sånn interesse for oss.

kleiva3

Odelsgutt. For Magnar har det aldri vært på tale å forlate gården.

Hardt arbeid og få drømmer

Gleden var stor da odelsgutten Magnar så dagens lys på Kleiva like før krigens utbrudd i 1940. Foreldrene Lovisa og Lars Henrik Kleiva hadde to jenter fra før, og da Oddny kom i 1943, var familien komplett.

Barna kunne knapt fote seg før de måtte ta del i arbeidet på gården, hver eneste dag, året rundt. Slått og hesjing, dyrestell og matlaging. Det var smått med penger, og det daglige brød besto stort sett av sild og poteter.

– Jeg husker at nabogårdene fikk innlagt strøm i 1955, men vi hadde ikke råd. Det kostet fem hundre kroner. Først i 1963 fikk vi elektrisitet på Kleiva, minnes Magnar.

Da var han 23 år og hadde hatt hovedansvaret for driften siden han var 17. Faren var mye syk og var sengeliggende i flere år før han døde i 1969. Med unntak av et års opphold i Sjøforsvaret på Narvik Festning, var det for Magnar aldri snakk om å forlate gården.

Ingen bygdedans, intet kjæresteri, ingen ferie. Bare hardt arbeid uken rundt, året rundt, hele livet. Magnar er ikke bitter for det.

– Som slakter reiste jeg i mange år rundt til de andre gårdene i nærheten. Da ble jeg kjent med folk og fikk se hvordan de hadde det. Nå har jeg gitt meg med det, og slakter bare til eget bruk. Det er aldri kjekt å slakte dyr man er blitt glad i, men det er en del av livet, det òg, sier Magnar.

På stuens solide tømmervegger henger minner fra et langt liv. Broderier, Jesus-bilder, en medalje fra Sjøforsvaret, familiebilder, og konfirmasjons­bilder av både Oddny og Magnar. Men ingen bryllups­bilder. Det kom ingen friere til Kleiva.

– Den ene søsteren vår var syk og ble sendt til Vestlandsheimen, og den andre tok seg arbeid utenfor gården. Da ble det naturlig at jeg ble igjen for å bistå Magnar og pleie mor til det siste, sier Oddny.

– Hadde du andre drømmer?
– Jeg hadde i alle fall ikke drømmer om å reise til byen. Jeg kunne kanskje hatt lyst til å bli kokk. Jeg har alltid vært glad i å lage mat. Men jeg har alltid trivdes med Magnar og dyrene på gården. Vi har et godt liv.

Magnar er glad hun ble værende, og sier han ikke kunne klart seg uten henne. De jobber hardt fra morgen til kveld, og utfyller hverandre på en perfekt måte, mener han.

– Det meste av arbeidet gjør vi sammen, men på noen områder er hun mye bedre enn meg. Hver dag står hun opp klokken seks. Når jeg kommer ned litt senere er frokosten klar. Oddny baker brødet selv og lager fantastisk mat hver eneste dag, helt fra grunnen av. Du skulle smake pølsene hennes.
– Hender det at dere krangler?
– Det går stort sett bra, sier Magnar, og ser med muntert, kjærlig blikk på søsteren mens han stryker en hånd gjennom skjegget.
– Vi sloss ikke vi, sier Oddny og ler.

kleiva2

Krokrygger. De bøyde ryggene skyldes både arv og miljø.

Bøyde rygger

Vinterdagen er mild, slik det store eiketreet på bøen allerede varslet da det slapp bladene tidlig i fjor høst. Uvanlig mye rognebær bar også bud om en mild vinter. På Kleiva er de opptatt av været.
Når frokosten er inntatt tar søskenparet sine grønne kjeledresser fra Felleskjøpet på, stikker ullsokkene i sjøstøvlene og går krokrygget over gårdsplassen til fjøset. De er blitt verre med årene, disse ryggene som nekter å rette seg ut. Etter at Magnar falt stygt for seks år siden, er han blitt dårligere.

– Far var også bøyd i ryggen, sier Oddny. Hun reiser seg stadig for å unngå å stivne.

Magnar tror årsaken til de krumme ryggene er en blanding og av arv og hardt arbeid. Det tar på å forvalte 20 mål jord et helt liv med bare nevene. Selv etter at slåmaskinen kom til gården, har han sverget til ljå på de bratteste stedene.

– Savner du av og til et mer moderne og enklere liv?
– Nei, det har jeg aldri gjort. Det finnes ikke bedre måte å leve på.
– Hva synes du om at så mange småbruk legges ned?
– Det er hardt arbeid å være bonde, og kanskje er det ikke så mye penger å tjene. Men vi må ikke glemme at vi alle trenger mat. Jeg frykter en fremtid der vi nordmenn utraderer næringsgrunnlaget vårt og gjør oss for avhengig av andre. Det ligger mye trygghet i å være mer eller mindre selvforsynt, slik vi alltid har vært her på gården.

I fjøset rauter både kalver og kyr begeistret når søskenparet kommer inn den trange døren. Fjøsstellet er dagens høydepunkt både for folk og fe på Kleiva. Det er så trangt om plassen og lavt under taket at Oddny og Magnar knapt kommer seg frem mellom hodene som strekkes frem for å ønske velkommen.

– Kyrne er mye klokere enn mange tror. Man blir så glad i dem, sier Magnar. De eneste gangene han har problemer med søvnen, er natten før han skal slakte en ku.

Frem til 1971 drev de også med sauehold, men de mistet så mange lam på beite at det ble lite regningssvarende. I 2000 erstattet de hesten med traktor.

– Ja, så fiiin, sier Oddny og klapper kjærlig på en kalv. Kalven svarer med å suge seg fast i fingrene hennes.

Her er det meste slik det har vært i over hundre år – lunt, trygt og fredelig. Frem til de fikk melkemaskin i 1986, melket de for hånd. I dag er kvoten på 30.000 liter, men med bare to melkekyr er ikke Magnar og Oddny i nærheten av å levere så mye. Det blir mest melking til eget bruk.

De gamle tar seg god tid. Nærheten til dyrene er det som gir størst glede i livet, synes Magnar. Han klapper dem og prater med dem, og de responderer med å stryke hodet mot overkroppen hans eller slikke ham i skjegget.

– Jeg gruer meg til den dagen vi ikke lenger har helse og krefter til å ha dyr her på Kleiva. Det går jo den veien, men jeg håper ikke at dette blir siste sommeren med kyr på stølen.

kleiva4

Kloke dyr. Oddny deler rundhåndet ut klapp og kos.

Sommer på stølen

Hver sommer tar Oddny og Magnar med seg buskapen til fjellbeite på stølen, en liten tømmerhytte med torv på taket lenger oppi fjellet. Der lever de livet om mulig enda mer primitivt og spartansk enn på gården. Borte fra hverdagens «mas og kjas», som de sier.

Oppholdet er årets desiderte høydepunkt, og den beste formen for sommerferie de kan tenke seg. I år skal de ankomme på staselig vis i Magnars nye traktor, som han kjøpte i fjor høst. Den er utstyrt med to seter.

– For første gang kan vi sitte side om side når vi drar til stølen, sier Magnar stolt.

Toseteren er også god å ha når de drar til Joker-butikken nedi dalen for å handle. Der går de bare under tilnavnet «kjendisene». Butikken åpnet nylig igjen etter å ha vært stengt i flere år. For å bidra til nyåpningen, gikk Oddny og Magnar inn med 45.000 kroner i aksjekapital.

– Vi er så glad for at vi har fått nærbutikken tilbake. Den betyr mye for oss, sier Oddny.

Til tross for at de er gjeldfrie, har det aldri falt søskenparet inn å dra på sydentur eller storbyferie. Skulle de reise utenlands, måtte det bli til Glenwood, Minnesota. Der har de slektninger etter bestefarens søster som i sin tid utvandret til Amerika. Etter at flere av slektningene besøkte Kleiva forleden sommer, har Oddny og Magnar hatt stående invitasjon til å ta turen «over there».

– Det hadde vært moro, men det skal noe til med de ryggene våre, sier Magnar.
– Vi måtte hatt tolk, sier Oddny.

kleiva5

Roen har senket seg

Aldri har det vært så mye liv på Kleiva som den sommeren amerikanerne kom på besøk. Da var nemlig regissør Frode Fimland i full gang med å lage dokumentaren om søskenparet, og besøket ble festet til filmen.

I to år var kamerautstyr, mikrofoner, lyssetting og lange ledninger en del av hverdagen på gården. Filmskaperen har selv vokst opp på en av nabogårdene i Naustdal, og har kjent Oddny og Magnar siden han var barn. I mange år gikk han med en drøm om å forevige deres liv på lerretet.

– Hvordan var det å ha filmfolk og masse utstyr rundt seg i hverdagen?
– Det var greit, det. Vi ble vant til det, og holdt nå på med vårt. Det er fint hvis andre kan ha glede av å se hvordan vi lever, sier Magnar.

Nå har roen for lengst senket seg over Kleiva, og godt er det, synes søskenparet. Klokken halv ni hver kveld, når dagens siste fjøsstell er unnagjort, spiser de kveldsmat ved vinduet på kjøkkenet. De sitter helst der, i varmen fra den vedfyrte baker­ovnen fra 1950-tallet som fremdeles er i daglig bruk. Så hører de på værmeldingen for neste dag på radioen, før de tar kvelden og kryper til køys.
Hvis de en sjelden gang unner seg litt ekstra underholdning, tar de frem kassettspilleren Magnar ga i julegave til Oddny etter at den forrige gikk i stykker. Fjernsyn har de aldri hatt, og ikke har de tenkt å anskaffe det heller.

– Man kan ikke sitte til man stivner, sier Oddny.

Den beste underholdningen er dessuten gratis. Rett som det er kommer en hjorteflokk og for­syner seg av høyet som Magnar har lagt ut til dem på tunet. De er ikke redd. Selv om Magnar har løyve, er det mange år siden han har skutt hjort på Kleiva.

– Har dere hatt tid og anledning til å dyrke noen hobbyer?
– Jeg har en motorisert slipestein, og har stor glede av å slipe redskap for folk i nabolaget. Ljåer, kniver og økser. Alt som skal slipes, forteller Magnar.
– Det finnes vel ikke mange sløve redskaper her på gården, da?
– Nei, her gjelder det å passe fingrene.

Fra kjøkkenvinduet har Oddny og Magnar også utsikt til et nybygg som reises på tunet. Når de ikke lenger har krefter til å fortsette er yngstesønnen på nabogården, Per Tore Hove, klar til å ta over. Han har vært dreng på Kleiva siden han var liten.

– Han er en dyktig og arbeidsom kar. Det hadde vært fint med egne unger, men årene har gått. Nå er vi glad for at gården er sikret drift også i fremtiden, sier Magnar.

Han lengter etter våren. Hver dag ser han etter værtegn. Aldri er Kleiva finere enn når bjørken er grønn og gjøken kommer og setter seg på hesjene, slik den har gjort i over 100 år.

– Noe finere finnes ikke, sier Magnar.

Fakta: Søsken til evig tid

  • Dokumentar om søskenparet Oddny og Magnar Kleiva som hele livet har drevet gårdsdrift på gamlemåten i Naustdal i Sogn og Fjordane.
  • Filmen er laget av regissør Frode Fimland, som vokste opp i Naustdal og har kjent søskenparet siden barndommen.
  • Premieren på norske kinoer var 1. november i fjor, og filmen er allerede den mest sette dokumentaren på norske kinoer de siste fem årene.
  • Vant publikumsprisen på Bergen Internasjonale Filmfestival i fjor høst.
Del innlegg