Kristin Helle-Valle – en uåpnet bok

De eneste bøkene Kristin Helle-Valle ikke leser er sine egne dagbøker. Selv om noen av sidene allerede er revet ut.

Tekst: Monika Nordland Yndestad, foto: Pål Bentdal
Første gang publisert i VI OVER 60 mai 2013

Det er ikke fordi hun er engstelig for å møte en yngre utgave av seg selv, mer fordi innholdet kanskje ikke vil være det hun forventer.

– Det kan være at jeg blir skuffet, at de ikke gjenspeiler det jeg trodde jeg følte da jeg var 15 år. Nedtegnelsene kan være både pinlige og kjedelige. Men det at jeg ikke åpner dagbøkene viser også at jeg har behov for å legge fortiden bak meg, sier Kristin Helle-Valle.

Det betyr ikke at hun er likegyldig til innholdet i de uåpnede bøkene. Hun skrev dagbok fra hun var 12-13 år og frem til begynnelsen av 20-årene, og hun har tatt vare på alle. I alle fall nesten. Noen sider er forlengst borte. – Det var sider jeg ikke ville at en ny kjæreste skulle snike seg til å lese.

Hun sier ikke at det aldri vil skje. Kanskje det er med dagbøker som med gamle fotoalbum. Plutselig en dag sitter hun og blar. – For jeg er nysgjerrig på dem, sier hun.

Kristin Helle-Valle
• Født i Bodø.
• Gift med Trond Viggo Torgersen, tre barn og fire barnebarn.
• Utdannet cand. mag ved Universitetet i Bergen, der hun har studert litteratur­vitenskap, psykologi og medievitenskap.
• Prosjektleder og redaktør i TV2 i ti år. Der var hun blant annet med på å utvikle Hotel Cæsar. Har også 13 år bak seg i NRK.
• Ledet Hauge/Tveitt-jubileet i 2008.
• Daglig leder av det nye Litteraturhuset i Bergen.

Det er uansett sider hun aldri vil la andre få del i. Kristin Helle-Valle kommer aldri til å ta en Knausgård. Hun ville ikke ha våget å utlevere seg selv på samme måte som bestselgerforfatteren.

– Det han har gjort er både imponerende og uforståelig. Han beskriver en alminnelig hverdag, men gjør det på en måte som vekker undring. Han går virkelig ting etter i sømmene, sier hun.

Karl Ove Knausgård står høyt på listen over favorittforfattere til sjefen for Litteraturhuset i Bergen.

Kristin Helle-Valle småløper over brosteinene i Østre Skostredet, men må snu i døren inn til Litteraturhusets egen restaurant. Alle bord er opptatt.

– Vi går inn i bokhandelen i stedet, sier hun. En av sofakrokene er ledig. Kristin setter seg ned, men bare for å oppdage at noe er galt med oppsettet av bokhyller.
– Jeg må ta en rask telefon til arkitekten, sier hun.

Kristin setter seg igjen, men det er ikke hvile i den spede kroppen. Normalarbeidsdag finnes ikke lenger selv om det nye litteraturhuset allerede er blitt så populært at sjefen selv har problemer med å finne bord. Kristin tenker bøker og forfattere fra hun står opp i sjutiden og til hun legger seg rundt midnatt.

– Det er ikke ofte i løpet av en dag jeg ikke tenker på jobben. Jeg tenker på alt som står og venter, på alt jeg har skjøvet på fordi det ikke haster og alt som ennå ikke er helt sikkert, sier hun og smiler bredt.

Bare den første uken var det over 3000 besøkende innom det nye litteraturhuset. Kristin mener at huset dekker et behov bergenserne ikke visste de hadde. Men hun tok ikke suksessen på forskudd.

Det er noen år siden Kristin Helle-Valle fylte 60 år. På dagen ringte en av landets aller rikeste menn. Trond Mohn sang ikke bare bursdagssangen. Han spurte også om hun hadde noen ønsker. Den nybakte 60-åringen kvitterte med å ønske seg 10 millioner kroner.

– Pengene var til Litteraturhuset, og egentlig to millioner kroner i fem år.

Hun fikk ønsket oppfylt. På det tidspunktet var hun allerede godt i gang med planleggingen av det som skulle bli en ny storstue i Bergen. Men det var ingen enkel reise hun hadde lagt ut på. Alle som har gjort øvelsen før henne, vet at det ikke er enkelt å få bergenserne til å bli enige om noe som helst. Dette gjaldt kultur. Og Kristin skarret ikke engang på r-ene. For kritikerne var veien til avisspaltene kort. Kvinnen med mellomfag i litteraturvitenskap hadde ikke lest nok bøker. Hun hadde heller ikke det nettverket hun burde ha.

– Egentlig var alle positive, bortsett fra to forfattere. Var det ikke debatt rundt huset, ville det ha vært tegn på mangel på interesse, smiler hun.

De høye skuldrene hun hadde rett før åpningen skyldtes ikke noen form for surmuling fra omgivelsene, men presset hun la på seg selv. Noen mente at huset lå for bortgjemt til.

– Jeg trodde det måtte gå seg til over noen uker, men etter bare en dag var det fullt hus. Det er ikke mange som får en slik mulighet, men noen ganger stemmer tid og sted. Det føles litt rart at det ble jeg som skulle gjøre det.

At Kristin selv hadde passert 60 år ser hun på som en styrke.

– Jeg har lært å slåss for ideene mine. Jeg tør ta initiativ og beslutninger. På mange måter stoler jeg mer på meg selv nå enn før, og jeg vet at jeg har et godt grunnlag for de beslutningene jeg tar.

– Hva skal du ønske deg til 65-årsdagen? – Ha ha. Godt spørsmål. Ti nye millioner.

Bokhandelen i Litteraturhuset er ikke som andre. Den ene veggen innerst i lokalet er dekket av en bokhylle der folk fritt kan forsyne seg av bøker. De kan lese dem der, eller låne dem med hjem. Bøkene kommer fra forlag og fra bibliotekets overskudd, og det er ingen som registrerer ut det folk låner med seg hjem.
– Boklesere er da ordentlige folk, sier Kristin.

At noen bibliotek nok vil tilføye at boklesere også kan være glemsomme, vil hun ikke høre på. I Kristins verden oppfører folk seg ordentlig. Punktum. Eller kanskje det er mer passende å sette et komma. Å bygge opp et nytt hus, betyr kontakt med håndverkere. Der er ordet ordentlig ikke alltid like passende.

– Det er vel det som har overrasket meg mest i denne prosessen. Altfor mange i byggebransjen er altfor dårlig utdannet til å lede prosesser. Det ser du også andre steder. Det blir for eksempel avdekket mye feil på helt nye skoler, og da er det politikerne som står igjen med ansvaret. Det er for mange håndverkere som ikke kommer når de skal og som ikke gjør det de sier de skal gjøre, sier hun.

Selv kunne hun ønsket at hun snakket polsk da litteraturhuset ble bygget om. Ikke for å kjefte. De polske håndverkene jobbet som gale for å få alt ferdig. Det hun beklager er at ikke alle er som dem.

Kroppen har satt seg bedre til rette i sofaen nå. Det hjelper å blåse litt ut. Men også at det nærmer seg helg. Om noen timer reiser hun og mannen på hytten på fjellet. Hun er på nett der også, men det skal ikke hindre henne i å komme seg ut på tur.

– Det blir ikke lange dagsturer, mer korte og effektive, sier hun.
– Er du alltid like effektiv?
– Jeg kan være kjempeeffektiv, men jeg kan også somle på en måte. Da gir jeg meg selv tid til å tenke. Jeg tenker forresten godt når jeg svømmer.
– Når slapper du av?
– Hjemme, med mann, barn og barnebarn. Jeg liker god mat, og selv om jeg mener bøker er bedre enn film, koser jeg meg gjerne med en serie på DVD. Jeg liker spesielt godt svenske og danske serier, som Broen, Borgen og Forbrytelsen.

Kristin er spesielt glad i fisk og sjømat, men kaller seg selv nesten like altetende som hun er på bokfronten. Hun spiser både smalahove og rakfisk. Det hun ikke liker er ferdigmat og suppeposer.

Det var ikke selvsagt at det ble Bergen hun skulle lande i. Kristin er født i Bodø, kan lese koreansk og har gått på kostskole for piker i Kenya. Dialekten viser at hun også har tilbrakt noen år østpå.

– Jeg har bodd på 25 forskjellige steder. I oppveks­ten bodde vi både i Seoul og i Afrika, sier Kristin.
Hun understreker at hun ikke er like rastløs som det kan høres. Selv som ung ville hun i feriene heller legge seg ut på et teppe i solen med en bok, enn å farte rundt. Hun kommer heller ikke til å flytte fra Bergen.

– Jeg er takknemlig for at jeg får lov til å være gjest her, sier hun.
Og med gjest mener hun ikke at hun selv bare har vært her en tidsbegrenset periode, men at byens synlige historie viser at vi alle bare er her på besøk.
Reisen med bøker er enda lenger. 62-åringen begynte med Frøken Detektiv og har siden aldri sluttet å lese krim. En favoritt er svenske Åsa Larsson som skriver fra Kiruna helt nord i Sverige.

– Jeg ble kjempeskuffet da det sluttet å komme flere i den serien.
– Det er kommet en ny nå.
– Sier du det?

Kristin rister på krøllene. Litteraturhuset har tatt all oppmerksomhet de siste månedene. Også fra bøker hun tidligere ikke klarte seg uten.
– Da gleder jeg meg til å lese den, slår hun fast.

Andre favoritter er Joyce Carol Oates og Doris Lessing. For krim er langtfra det eneste som står på leselisten. I sitt gamle hus hadde hun et eget rom til bøkene. I det nye, litt mindre, har hun ikke plass til like mange.

– Det eneste jeg ikke leser mye av er historiske bøker og biografier. Jeg leser heller ikke så mange rosa romaner.
Men hun har lest første bok i 50 Shades-serien. Det følte hun seg forpliktet til.
– Den kjedet meg. Alt var så forutsigbart.

– Hvor viktig er Frøken Detektiv for deg i dag?

– Bøkene var en stor del av barndommen min, som venner også lånte av hverandre. Men i dag er de ikke viktige. De var noe jeg leste i 12-årsalderen sammen med Bobseybarna og Hardyguttene.

– Er du en frøken detektiv? – Jeg er vel kanskje blitt en frøken detektiv i godt voksen alder. Jeg hadde passert 50 da jeg sluttet i NRK, og måtte orientere meg på jobbmarkedet. Det var plutselig ikke så mye å velge mellom. Ikke på grunn av alderen, utfordringen var mer å finne arbeid der jeg kunne bruke kompetansen min på en grei måte.

Svaret ble 100-årsjubileet til Olav H. Hauge og Geirr Tveitt som Kristin var daglig leder for. Det krevde mer detektivarbeid å trenge gjennom et kultur­område hun på forhånd ikke visste så mye om.

– Jeg hadde en bratt læringskurve, sier hun i dag.

Arbeid har aldri skremt henne. Det er lediggang hun ikke unner noen.

Det er ikke sofaens feil at Kristin Helle-Valle ikke klarer å sitte i ro lenge om gangen. Bokreolene står ikke bare galt plassert. Hjulene under er også større enn de skal være. Foreløpig er det ikke så mange av dem, men hun forsikrer at det skal komme flere. Det skal ikke mangle bøker i bokhandelen. Kristin henter en bok fra den nærmeste reolen. Bring up the Bodies av Hilary Mantell. Det er en historisk krimbok.

– Slik historie liker jeg.

Del innlegg