Litt mer vennlig oppmerksomhet!

Vi vil gjerne gå rundt og se i fred, men vennlig oppmerksomhet synes vi samtidig godt om.

Handler denne spalten bare om ting som ergrer meg? Beklageligvis gjør den nok det, i stor grad. Men kanskje treffer jeg av og til et ømt punkt eller en felles ergrelse? De mange e-postene fra dere lesere tyder på det. Muligens når jeg også ut til dere som er taust enige – eller uenige, for den saks skyld.

Uansett er vi nå i ferd med å vandre inn i shoppingens toppsesong. Selv om jeg ennå ikke har alle julegavene på plass, er det altså ikke slik at jeg bare handler i førjulstiden. Å shoppe er min favoritthobby. Og på mine mange runder i forretninger av ulike varianter møter jeg også all slags betjening.

Jeg bryr meg lite om at jeg må knote litt på svensk eller også snakke engelsk til unge, engasjerte ansatte, avhengig av hvilken butikk jeg er i. Jeg liker det internasjonale preget, og mange av dem er vennlige og søte og vil så veldig gjerne. Men jeg leser stadig at forretningsstanden mener at butikker ikke er liv laga, og at det hele bunner i at vi handler på «feil» sted – altså på nettet. Det stemmer sikkert for manges del.

Svært ofte synes jeg litt synd på mange av de unge butikkansatte. Lenge tok jeg manglende oppmerksomhet overfor kunden som total mangel på interesse for jobben, inntil jeg begynte å snakke litt med noen av dem. Jeg har kommet til at det i mange sammenhenger er total mangel på god nok opplæring av «billig» arbeidskraft. Det er trist!

Vi som er godt voksne er uten tvil en meget kjøpesterk gruppe, om vi ser stort på det. Ofte vil vi gjerne gå rundt for å titte og orientere oss i fred, men vennlig oppmerksomhet og følelse av at det betyr noe at vi valgte akkurat den forretningen synes vi samtidig godt om.

Derfor lurer jeg ofte på:
– Hvorfor er det så mye viktigere å pakke ut og henge opp nye varer, enn å legge merke til meg som kunde?

– Hvorfor ser det til stadighet ut som om de fleste bak disken har helt andre oppgaver enn å betjene oss kunder, selv når vi står som sauer i en innhegning foran den ene kassen og venter, altfor tålmodig, på at det skal bli vår tur?

– Hvorfor kan ikke et minimum av de ansatte ha oversikt over hva butikken har av varer og hvor – eller om – de finnes? Kan det være at det handler om arroganse, eller med andre ord om eiernes manglende opplæring av de ansatte fordi det eneste som gjelder er å tjene penger?

Mer og mer trekkes jeg mot de forretningene som har godt voksne ansatte, der hvor de smiler når du kommer inn og ønsker deg velkommen tilbake når du går, uansett om du belastet kortet med null, hundre eller tusen kroner.

Jeg har sluttet å undre meg over hvorfor jeg går og handler i faste forretninger og holder meg helt unna andre. Jeg er lei av å føle meg som «et hår i suppen» hver gang det dukker opp en energisk ansatt som ikke ser meg som kunde, men manisk rydder i de stativene jeg nettopp bladde igjennom og er mye mer opptatt av at alt henger ordentlig og får meg til å føle meg som en som «roter i systemet». Da går jeg – for da føler jeg meg virkelig uønsket!

Nærtagende, kanskje sutrete – ja, sikkert. Men hva er grunnen til av vi bare finner oss i dette, og ikke sier fra? For min del er ofte forklaringen at jeg skjønner at det er dette som er «bestillingen» til den ansatte. De gjør det de er bedt om, mens jeg – kunden – heller finner meg et annet sted å bruke penger, hvor de ansatte får meg til å føle meg velkommen.

Lykke til med forberedelsene til julehandelen – og la den gjøre mine surmagete kommentarer til skamme!

TRUDE DREVLAND
Tidligere Høyre-politiker og ordfører i Bergen, nå pensjonist. Leder «Råd for et aldersvennlig Norge». Utdannet sykepleier innen geriatri.
Har du noe på hjertet? Du treffer meg på trude@viover60.no

Følg Facebooksiden «Bli friskere med VI OVER 60» og få inspirasjon til en sunnere hverdag!

Del innlegg