Norge stopper for vår skyld

Norge stopper for vår skyld. Det rammer hardt. Slikt alene kan gjøre oss syke.

Gjennom en enorm krise, verden over, har også Norge vært nødt til å ta sine forholdsregler. Det er vel de aller fleste av oss innforstått med, og vi etterlever de pålegg vi får på aller beste måte.

Det er og en selvfølge at det må gis en forklaring på hvorfor og for hvem – at alle årsaker og virkninger må forklares, gjentas og tiltak må innskjerpes, kontinuerlig.
Noen tiltak er det lettet litt på underveis – og halleluja for det. Og den store mengden av oss i dette landet har stilt oss solidarisk, selv om alles liv og manges virksomheter ble i beste fall satt på vent, og i verste fall var konkurs.

Vi har lest om og tydelig forstått at nordmenn er et frilufts- og hyttefolk, og neimen om det er alt. Nei da.
Alle skal på hytta, koste hva det koste vil. Selv mennesker jeg regner som kloke i min vennekrets, protesterte og ville ivareta retten til å være hvor de pleide og hvor de ønsket. Det ligger liksom i den norske folkesjelen, det å få gjøre som vi vil.

Likevel forstår vi alle når det var en krise og at vi burde handle samlet og relativt lydige, når det sto på som verst.

Risikogruppen derimot, er en del syke unge og barn og ikke minst spesielt mange eldre, og mange lukker seg inne i boligen sin, sammen med familie, eller i sin ensomhet, lojale fordi de er livredde for smitte, sykdom og i verste fall død.

Ikke lett dette, spesielt ikke for de eldre i denne gruppen. De har (vi har) blitt betegnet i grupper i de siste 20 årene. De som er i ferd med å nærme seg pensjonsalder er mange og de blir dobbelt så mange etter hvert, og har vekselvis blitt betegnet som «Eldrebølge» og har av de mest teknokratiske blitt betegnet som en «Tsunami» og denne gangen, en stor «Risikogruppe» som kommer til å ramme landets velferd og arbeidsliv med en smell og en «blårøyk».

Dette var, må jeg si, på vegne av meg selv, ikke de aller verste beskrivelsene. Jeg blir sint hver gang disse betegnelsene brukes og misbrukes og tar naturligvis til motmæle til motmæle. Men så langt i 2020 er vi og flere med oss «risikogruppe» og ikke nok med at dette faktum er vanskelig å bestride, så stopper Norge for vår skyld. Det rammer hardt, gjør oss triste, gjør oss ekstra bekymret, gir oss dårlig samvittighet og gjør oss redde for helsen vår og for morgendagen.
Slikt alene kan gjøre hvem som helst syk.

Og de som holder motet oppe i oss, våre barn og barnebarn, slekt og venner, har vi knapt kunnet møte, annet enn gjennom teknologi.
Mange i denne gruppen, av de aller eldste, er ikke så digitale som vi forutsetter. Og er det vanskelig å få inn all informasjon, og det ikke er noen til å be om assistanse, øker bekymringen og helsen blir ikke bedre av det. Vi skal huske på det, hver dag. Ikke bare i ekstreme kriser. Vi skal lære at slik er det og vi tar i det minste en telefon annenhver dag og ringer til en vi kjenner. DET har vi tid til.

Vi har kommet ett langt steg i krisen nå. Ta for all del vare på hverandre og dere selv, og ha ofte kontakt med deres nærmeste, eller naboen eller en dere kjenner, de er nok ensomme, noen av dem og uansett vil de sette stor pris på en prat, eller en blomst på døren eller bare et «Hei, hvordan har du det»

Håper solen skinner på dere alle!

TRUDE DREVLAND
Tidligere Høyre-politiker og ordfører i Bergen, nå pensjonist. Leder «Råd for et aldersvennlig Norge». Utdannet sykepleier innen geriatri.
Har du noe på hjertet? Du treffer meg på trude@viover60.no

Følg Facebooksiden «Bli friskere med VI OVER 60» og få inspirasjon til en sunnere hverdag!

Del innlegg