Retter med musikalsk vri fra Jørn Hoel

På grunn av sin hese røst trodde ikke Jørn Hoel at han kunne synge. Denne høsten gjør han ære på sine store helter i The Beatles med et nytt show. Og kanskje kommer han ut med sin første kokebok.

Tekst: Ingjerd Strøm Skreien Foto: Heidi Dokter
Første gang publisert i VI OVER 60 september 2018

Ved siden av musikken er matlaging den store lidenskapen til Tromsø-væringen. De minneverdige låtene og rettene skapes gjennom sans for detaljer – litt mer av noe, litt mindre av noe annet, til det utgjør et helhet, i perfekt balanse, men med noen pirrende ingredienser både for øre og gane.

Jørn Hoel er fremdeles blond i luggen og strålende blid. Han hilser og slår av en prat med innehaveren i kaffebaren der vi møtes, ett av stamstedene i Oslo. På vei til Mathallen er han blitt tilsnakket av en unggutt:

– Da han sa at han likte musikken min, trodde jeg først at han mobbet meg – men det viste seg å ikke være tull i det hele tatt. Sånt er rørende og gjør at jeg ikke føler meg helt utdatert.

– Hvordan opplever du det å bli eldre?

– Årene flyr av gårde. Innimellom føler jeg meg hundgammel. Jeg prøver å minne meg selv på at en av de få fordelene med å bli eldre er at du blir mer uredd og ydmyk. Du lever mer i øye-blikket og innser at livet en gang tar slutt. Jeg har for eksempel allerede tenkt ut musikken som skal spilles i begravelsen min.

Han blir ettertenksom et øyeblikk. For ikke lenge siden fikk han vite at bestekompisen Steinar Albrigtsen hadde fått kreft.

– Han Steinar sa alltid: «Vi må leve som faen, Jørn». Nå tenker jeg på hvor rett han har. De siste årene er det mange venner og kolleger som er falt fra. Det får deg til å skjønne at tiden går så inn i helvete fort – unnskyld at æ bannes. Jeg har lyst til å bremse opp og roe ned, for plutselig er alt over. Steinar er heldigvis ved godt mot. Vår oppgave er å gi ham krefter til å komme igjennom behandlingen og bli bra.

Du innser at livet en gang tar slutt. Jeg har allerede tenkt ut musikken som skal spilles i begravelsen min.

Han har vært artist i hele sitt voksne liv. I 1987 fikk han Spellemannsprisen for platen «Varme ut av is» som blant annet inneholdt hitlåtene «Har en drøm» og «Ei hand å holde i». Han satte salgsrekorder, reiste på turneer, spilte inn plater i USA og toppet hitlistene. Norges soul-crooner møtte også verdenskjente artister som Frank Sinatra og Sammy Davis jr.

– Men da jeg støtte på Charlie Watts utenfor en restaurant i London ble jeg så «starstruck» at jeg bare bablet i vei. Så da jeg senere fikk muligheten til å møte selveste Paul McCartney, takket jeg nei. Til tross for at Beatles har vært mine store helter siden barneskolen. Jeg var redd for å dumme meg ut. Hva sier man? Du synger fint, du skriver fine låter? Det ble litt for svært for meg, den gangen.

Han rister litt på hodet over seg selv. Med årene har han erfart at artister, uansett hvor kjente de er, bare er mennesker, de også.

De siste årene har hovedjobben vært markedsføring og merkevarebygging gjennom firmaet Heads & Tails.
– Opp gjennom årene har jeg bygget meg opp et ufattelig stort nettverk, ikke bare i musikkbransjen. Og æ e, om æ ska si det sjøl, en gudbenåda selger!

Det leder ham over på en av mange anekdoter fra ungdomstiden i Tromsø: – Jeg jobbet en stund i en platebutikk sammen med Steinar Albrektsen. Da kom det inn en dame som spurte om vi hadde noe med Boney M. Vi hatet Boney M, og solgte henne i stedet noe vi mente var kvalitet, en ganske ukjent amerikansk artist. Den platen klarte vi å pushe på så mange at plateselskapet kom med en delegasjon til Tromsø for å se hvordan vi fikk det til.
Han ler en rå latter.

Den raspende røsten som er blitt hans varemerke, skyldes en medfødt feil på stemmebåndene. Jørn ble hastedøpt, men vokste opp til å bli en aktiv unge.

– Da jeg var liten, hadde jeg til og med problemer med å puste skikkelig, så noen sanger som min far trodde jeg aldri at jeg skulle bli. Vi bodde like ved Ishavskatedralen og kunne se ned på kaia der ishavsskutene kom inn. Ofte havnet fangstfolka på fest hjemme hos oss, og da sang min far, han var den lokale Jussi Bjørling. De festet, sang og drakk, og spredte mye inspirasjon og glede. Så pappa ble min store helt! Han var lastebilsjåfør, og frem til jeg begynte på skolen var jeg ofte med ham på jobb. Førerhuset var min barnehage. Jeg likte å synge, men kunne ingen barnesanger – og uansett turte jeg ikke så synge så andre hørte på.

Stemmen sto i sterk kontrast til den blide guttungen med det lyse håret.
– Jeg var en litt sånn «Emil i Lønneberga»-type. I dag hadde jeg vel fått en fire-bokstavers diagnose. Jeg ble mobbet en del, og jeg ble nok lei meg innimellom, men jeg tror det gode humøret og pågangsmotet reddet meg.

Jørn Hoel
- Født 27. juli 1957 i Tromsø. 
- Bor i Oslo. 
- Gift med Trine Ahlstrand. Tre døtre, to barnebarn.
- Spilte i starten sammen med klassekamerat Steinar Albrigtsen. 
- Platedebuterte 1982 etter å ha opptrådt i NRK-programmet «Halvsju». 
- Nummer to i Melodi Grand Prix 1986 med «Inkululeko». 
- Året etter kom platen «Varme ut av is« som solgte i 165.000 eksemplarer 
  og ga ham Spellemannprisen. 
- Har deltatt i en rekke musikk- og matprogrammer på TV. 
- Aktuell med Beatles-showet, «Love is all you need» på Chat Noir med Inger Lise Rypdal, 
  Lise Karlsnes, Atle Pettersen og Bjarte Hjelmeland.

 

For Jørn var nysgjerrig og ville tidlig ut i verden.
– Da jeg var tre, prøvde jeg å snike meg om bord på Hurtigruten. Men det ble for langt å gå på korte bein, så jeg sovnet på trappen til et brunt lokale der fattern og jeg pleide spise middag når muttern ikke var hjemme. Der ble jeg funnet og tatt hånd om av politiet, som måtte lokke med uniformshatt og blålys før jeg ville røpe hva jeg het og hvor jeg bodde.

Han rømte hjemmefra flere ganger, men først da Jørn fylte femten, fikk eventyrlysten utløp. Da dro han på en måneds rundreise i Europa sammen med noen kamerater. Møtet med fremmede smaker og lukter vekket den første spede interessen for mat.

– Jeg smakte blant annet pizza for første gang. Etter å ha satt til livs to pizzaer, til innehaverens store forbauselse, utfordret han meg og sa at jeg skulle få alt gratis hvis jeg klarte å få ned en til. «Kom med den», sa jeg. Jeg slapp å betale.

Jørn Hoel og Steinar Albrigtsen bodde like i nærheten av hverandre i Tromsdalen, og gikk i samme klasse på skolen.
– Begge var interessert i musikk, vi likte de samme bandene og gikk på gitarkurs sammen. En vi kjente hadde en litt avansert båndspiller som vi brukte til opptak. Jeg sang med litt av og til, men jeg syntes jo ikke stemmen min var noe særlig. Helt til jeg fikk høre bluesartisten Howlin’ Wolf på radio. Da skjønte jeg at det fantes noen med hesere stemme enn meg. Og så hadde jeg funnet ut at det hjalp å legge på litt klang, så det var ikke uvanlig å finne meg syngende med en bøtte over hodet i vaskekjelleren.

Duoen Jørn og Steinar fikk et stadig voksende publikum i hjembyen, men det var som soloartist Jørn Hoel debuterte på plate i 1982, etter å ha opptrådt i NRK- programmet «Halvsju». Platen het «Ubarbert» – et image som etter hvert ble Jørns eget, sammen med det blekete håret. Men først femten år senere ga han ut plate sammen med barndomsvennen. Tittelen var «Get together».

Da Jørn var 16, døde faren etter et hjerteinfarkt. Det satte spor.
– Min mor har vært en bauta i livet mitt. Hun døde for noen år siden, 84 år gammel. Hun fikk hjerneslag, og de siste årene kunne hun ikke snakke. Men da de ved en tilfeldighet satte på en CD med mine låter, sang hun til alles forbauselse med. Hun var en jævla kul dame. Jeg tror ikke mange mødre ville ha tålt det lydnivået Albrigtsen og jeg frembrakte med gitarer og trommesett.

Damer har alltid preget livet til Jørn Hoel. Også nå, i godt voksen alder, omgir han seg med damer i alle aldre.
Fra sitt første ekteskap har han døtrene Kine og Sela, mens han og kona Trine har datteren Milla sammen. Og så er han bestefar til Agnes og Edith. – Jeg prøvde i lang tid å få jentene til å kalle meg «onkel Jørn» i stedet for bestefar, men det nyttet jo ikke i lengden.

Skilsmissen fra Lene Nymo i 2002 ble på mange måter et vendepunkt. – Jeg måtte finne ut av hvem jeg egentlig var. Det har nok resultert i at jeg er mye mer ydmyk i dag enn i suksessårene på åtti- og nittitallet. Jeg kan fremdeles prate for mye, men jeg er også blitt flinkere til å lytte.
Det takker han blant annet sin nåværende kone, Trine Ahlstrand, for.

– Hun er tryggheten og balansepunktet i livet mitt, hun tar meg som jeg er, sier han. – Jeg visste med det samme jeg traff henne at henne ville jeg gifte meg med.

– Du ble pappa igjen da du var fylt femti. Hvordan opplevde du det?

– Å få et felles barn var noe vi diskuterte grundig. Trine er 14 år yngre enn meg, så jeg følte det ville være feil å frata henne muligheten til å få et barn til, men samtidig er det et stort skritt å ta. Nå er Milla blitt ti år. Hun er min store glede og er med på å holde meg skjerpet. Jeg blir nødt til å følge med, hun utfordrer meg og stiller spørsmål som jeg ikke vet svaret på, sier pappa Jørn, synlig stolt.

Far og datter deler gleden over god mat. De har funnet sin yndlingsrestaurant i Firenze, der de får smake på all verdens delikatesser. Den lyshårete jentungen sjarmer mesterkokken i senk når han spør om hun liker maten og hun utbryter: «Belissimo!»

Jørn eksperimenterer med avanserte retter hjemme og elsker å servere venner femretters måltider. Etter en av øvingene til det nye Beatles-showet han skal i gang med nå i september, disket han opp med full middag til sine medartister.

– Men å lage middag til flere enn en håndfull mennesker blir fort stress. Jeg har gjort det, men var ikke fornøyd med resultatet. Jeg er en perfeksjonist og innimellom får jeg til den perfekte balansen i smaker som gjør at folk bare gir seg ende over. Det er like stort som å få applaus på konserter. Som da jeg laget en rett til TV-programmet «4-stjerners middag». Produksjons-staben ba om å få smake og endte med å spise opp alt, så jeg måtte lage mer.

Jørn Hoel elsker å kokkelere og disker rett som det er opp med lekre retter til familie og venner. Han har også deltatt i flere matprogrammer.

Entusiasmen for mat ble for alvor vekket da Jørn Hoel reiste rundt på turné i Norge på 1980-tallet.

– Det var mange stusslige matopplevelser langs veien. Jeg husket den grillete Bresse-kyllingen jeg hadde smakt i Frankrike, så jeg begynte å fordype meg i kokebøker. Siden det har jeg vært på stadig jakt etter det kulinariske kicket som kan få meg til å utbryte: «Wow, dette e f … mæ det beste æ har smakt i heile mitt liv!»

Da jeg jobbet med produsenten og musikeren Billy Cross i København, laget vi også mye mat sammen. Han introduserte meg til nye smaker. Det var ikke så mange som spiste sushi i Norge i 1982. Da jeg ringte hjem til mamma og sa at jeg hadde spist rå fisk, utbrøt hun forskrekket: «Du er gal, skynd deg hjem!»

– På nettsiden din troffelhelt.no, anbefaler du musikk til matlaging. Hva lytter du til selv når du lager mat?

– På kjøkkenet må jeg konsentrere meg, så da liker jeg å ha det stille. Noen ganger har jeg opptredener der jeg både spiller og lager mat, men da holder jeg meg til enkle oppskrifter som ikke kan mislykkes.

Jørn er opptatt av at både musikk og mat beholder sin originale grunnoppskrift.
– Du skal ikke rote det for mye til, slik at sporene og minnene viskes ut. Når publikum vil synge med på «Har en drøm» skal de få lov til det.

Han medgir at det gjør noe med ham når har ser at teksten berører, gang på gang. – Det gjør at jeg aldri bli lei av å synge den låten. Teksten til Trygve Hoff kan tolkes på ulike måter og når frem til så mange. Samarbeidet med Svein Gundersen i 1986 lærte meg mye om å jobbe mot det perfekte. Han var utrolig pirkete, jeg skulle synge på skikkelig dialekt, og ikke «forfine» språket mitt til en slags østnorsk.

For øvrig er de sensuelle rytmene i latinomusikken, kombinert med vågete nordnorske tekster om kjærlighet en uslåelig kombinasjon – en «combia», som er betegnelsen på en sakte latinorytme. Perfekt musikk til et langt måltid rundt et bord med gode venner.

Del innlegg