Roy Jacobsen dikter rundt levd liv

Roy Jacobsen er kronisk historietørst og tror på overføringsverdi til nåtiden. For selv om samfunnet endrer seg, forblir menneskers hjerter de samme.

Tekst: Frøydis Benestad Hågvar, foto: Stine Østby
Første gang publisert i VI OVER 60 mars 2013

Alt startet for alvor i 1990. Jacobsen bestemte seg for å si opp A4-livet sitt og hoppe ut i en tilstand som heltidsforfatter. Han hadde allerede flere kritikerroste romaner bak seg, men sto nå ansikt til ansikt med et gjennombrudd med romanen Seierherrene. Den store klassereise-boken som tar for seg Norges omveltende samfunnsendringer gjennom tre generasjoner. Med den sjarmerte han lesere over hele verden, ble nominert til Nordisk råds litteraturpris og solgte i bøtter og spann. «Katalogen over norske klisjeer» kaller Jacobsen boka lattermildt. Det er fordi den belyser hendelser alle kjenner seg igjen i. Og det er derfor den fortsatt gir penger i kassen. Men Jacobsen lener seg ikke tilbake av den grunn. Oppe på loftet sitt er han nå i gang med bok nummer 21.

– Det å være heltidsforfatter er en livsstil, smiler Jacobsen og lener seg bedagelig tilbake i sofaen.

Roy Jacobsen
• Debuterte i 1982 med novellesamlingen Fanteliv, som ga ham Tarjei Vesaas’ debutantpris.
• Født i 1954, oppvokst på Årvoll i Oslo. Bodd åtte år i Nord-Norge. Gift med belgiske Anneliese Pauline Pitz. Sammen har de barna Maria (24) og Daniel (22).
• Gjennombrudd med romanen Seierherrene i 1991.
• Ga i fjor ut Anger, en omskrivning av kritikerroste Virgo fra 1988.
• Mottok Riksmålsforbundets litteraturpris i 2003 og har vært nominert til Nordisk Råds Litteraturpris to ganger, 1991 og 2004.
• Analytisk forfatter med interesse i det psykologisk mellommenneskelige, historie, samfunnsutvikling og politikk.
• Har til sammen gitt ut fem novellesamlinger, 13 romaner, en barnebok og én biografi.

– Opprinnelig hadde jeg ikke noen struktur på dagene mine, men da jeg fikk barn, måtte jeg lage rutiner og kjøre vanlig kontortid. Nå som barna er ute av redet, flyter det igjen. Det eneste faste er at jeg står opp og leser avisa før jeg setter i gang med skrivingen. Når jeg gjør etterarbeid på bøkene mine, kan jeg derimot sitte åtte timer i strekk i tre måneder. Men i perioder blir det jo mye glaning, eller lesing. Ikke fordi jeg mangler arbeidsdisiplin, men fordi jeg er i en kreativ fase hvor jeg er nødt til å komme på ting. Jeg er i en sånn irritabel fase akkurat nå. Ikke bare irritabel, men også travel, og det er jævlig moro. Da har jeg ikke tid til noe annet enn å sitte på loftet og skrive.

– Hvordan er du å bo sammen med i slike perioder?

– Nei, da er jeg veldig fraværende i forhold til kona mi. Jeg hører jo ikke etter når hun og unga snakker. Og etter at jeg fikk iPhone, søker jeg opp og noterer informasjon hele tiden. På trikken, om natten, overalt. Ideer må skrives ned med en gang de kommer, ellers blir de borte. Alt i livet er automatisk research for meg. Jeg var i et selskap i går hvor folk lurte på om det var noe galt med meg, for jeg hang ikke med på samtalene i det hele tatt.

Han himler lattermildt med øynene over sin egen fjernhet.

– Men det er jo positivt også, for det er faktisk dette en forfatter skal bruke tiden sin på. Det å være forfatter er eksistensielt. Enten er du det, ­eller ikke.

Det var ikke opplagt at Jacobsen skulle bli forfatter. Som liten slet han med å lese og skrive, og utover ett år på Blindern har han ingen utdannelse. Men han var alltid den beste i vennegjengen til å fortelle historier og lage beskrivelser. Og da han omsider fikk lesedilla, begynte skriveinteressen å blomstre ­parallelt.

– Jeg oppdaget tidlig at jeg ikke kan jobbe i team. Det går for korte perioder, og jeg har hatt masse strøjobber; jobbet med psykisk utviklingshemmede barn, bygget hus, fanget hval og fisk, og vært lærer. Men jeg kan ikke ha en sjef som over tid forteller meg hva jeg skal gjøre. Kanskje til og med en sjef jeg ikke respekterer. Jeg trives med å jobbe alene. Men jeg innrømmer at ensomheten også kan være vanskelig, og den kan ødelegge selvtilliten. Ibsen sa: «Å dikte er å holde dommedag over seg selv,» og det stemmer. For på slutten av et prosjekt sitter jeg bare og leter etter feil ved det jeg gjør og måten jeg tenker på. Det er forferdelig, men likevel den viktigste delen av prosessen. Du må torturere deg selv for at boka skal bli bra.

Når jeg lager fiktive karakterer, tvinges jeg
til å se verden fra et annet ståsted enn mitt eget.

Jacobsens kone, belgiske Anneliese, vet aldri hva han skriver på. Men når han omsider er ferdig, er hun alltid den første som får lese.

– Kona er en nådeløs og konstruktiv leser. Jeg hører veldig etter når hun pirker på ting, men jeg forandrer ikke på alt hun foreslår. Med ­mindre hun kniper meg i en unøyaktighet, da. Og så har jeg en super redaktør. Vi har en avtale om at hun må legge alle motforestillingene på bordet før boka går i trykken, slik at jeg har sjansen til å skrive om. Enhver tekst kan bli bedre, jeg jobber alltid gjennom bøkene flere ganger.

– Vet du hva det å skrive handler aller mest om? Det er å få en slags orden på verden. For den er jo et forvirrende rotehøl. Når jeg lager fiktive karakterer, tvinges jeg til å se verden fra et annet ståsted enn mitt eget, til å forstå folk rundt meg. Skriving er egentlig et humanistisk prosjekt for opplysningstiden.

Men det hender også det kommer perioder hvor han ikke skriver noe som helst. Da ser han film, fisker, går på ski eller hogger ved. Eller så bygger han noe med hendene. Hittil har han bygget et naust og to hytter, alt på morens gård i Nord-­Norge. Og i fjor sommer snekret han en utedo. Jacob­sen fisker frem iPhonen og viser et skrytebilde.

– Det er verdens fineste utedass, ironiserer han.

– Rød og greier. Moren min sier jeg er en dyktig vispesnekker, men ikke så mye mer enn det.

Han blar videre til bilder av naustet, en selv­fanget kjempesei og en sjøvant datter på dekk. Men han innrømmer at han tenker på skriving hele tiden, selv da han snekret utedass.

– Som forfatter kobler du aldri helt ut. Men jeg tvinger meg ikke til å skrive hver dag, og jeg har ingen plan. Jeg skriver når jeg har noe å komme med, når jeg er inspirert. Og det funker bra for meg, jeg har sjelden langvarig skrivetørke. Vet du, jeg tror faktisk vi forfattere har en mer aktiv hukommelse enn andre. Den er full av unyttige bruddstykker av minner, ideer og rare navn, som jeg dukker ned i og henter stoff fra. Og mens jeg skriver, aktiveres minner jeg ikke visste lå der. Det blir nesten som å gå i psykoterapi. Er det rart jeg aldri går tom?

Det er ikke bare «Seierherrene» som preges av historikk, politikk og samfunnsengasjement. Romanen Frost fra 2003 tar oss tilbake til vikingtiden på 900-tallet, og Hoggerne fra 2005 handler om den finsk-russiske vinterkrigen i 1940. Jacobsen bruker mye tid på å lese seg opp på periodene han skriver om.

– Jeg skriver ikke historisk for å sette dags­orden, det er ren «con amore». Men det er jo slik at en historisk roman er en samfunnsroman i forkledning. Epoken jeg skriver om blir relevant for dagen i dag, fordi jeg ser den gjennom nåtidens øyne. Den får overføringsverdi. Sigrid Undset sa at «menneskenes hjerter forandres aldeles intet i alle dager». Bare les de gamle sagaene. Selv om det var en annen tid, kan vi identifisere oss med de menneskelige aspektene. Jeg har lært meg islandsk og gammelnorsk bare for å lese dem. Det er fantastisk litteratur.

Også i boka han jobber med nå, titter han tilbake i tid. Den tar for seg følgende fenomen: Gjennom de siste 100 årene har noen mennesker vært synlige, mens andre har vært usynlige. Uten at de usynlige har vært uviktige av den grunn. Jacobsen spør seg hvorfor det er slik.

– Hvorfor blir noen omtalt i bøker, mens andre ikke nevnes? Det er utrolig interessant. Jeg mener det hele tiden foregår en utvelgelse, en kollektiv bevissthet som jobber med hva som er «i tiden», mens vi blir blinde for resten.

– Er det vanskelig å finne balansen mellom historisk fakta og fantasi?

– Nei, men så tar jeg meg ekstremt store friheter, da, sier Jacobsen og understreker ledigheten med å løsne opp de korslagte armene.

– Bortsett fra i biografien om Trygve Bratteli, hvor jeg måtte holde meg til kildene. Men også der ble stoffet farget gjennom mine øyne. Jeg som forfatter var en representant for dessertgenerasjonen. Du vet, vi som ikke har opplevd noe. Men du må kunne den epoken du skal skrive om, enten ved å ha opplevd det selv eller ha lest deg opp. Nå kan du få tak i alle Hvem Hva, Hvor fra 1960 og oppover. Der lærer du ikke bare fakta, men også måten det ble formidlet på, og det sier mye om datidens tidsbilde. Men det er farlig lett å bli slave av kildene, og da skriver du deg fort ut på et sidespor. Det kan for så vidt være fruktbart i starten, men når fortellingen er ferdig må du plukke bort alt som ikke er nødvendig for leseren. Og for å klare det, må du kjenne stoffet så godt at det er en del av deg. Du må tygge på det lenge og gjøre det til en del av din litterære stemme. Det nytter ikke bare å stjele en faktabit og sette den inn i teksten, det blir ikke noe troverdig.

For Jacobsen er det ikke viktig at leseren vet hva som er historisk sant, og hva som er fantasi. Men han vet at det er viktig for mange lesere.

– Hvis jeg skriver at det var regnvær i Oslo torsdag 3. september 1934, kan du banne på at noen kommer til å slå det opp. Og da er det irriterende hvis det ikke stemmer. Hvis jeg er dum nok til å angi konkret dato og sted, sjekker jeg det så godt jeg kan. Hvis du ikke gidder å være nøyaktig, bør du heller droppe nøyaktige tidsangivelser. Jeg liker ikke å bli tatt i unøyaktigheter.

– Jeg håper jeg aldri må slutte å skrive, at jeg blir for gammel og ikke greier det mer. Husk at Theodor Fontane skrev sin flotteste roman da han var 85 år, og Hamsun skrev På gjengrodde stier da han var 89. Da Haakon Lie var 95 år, sa han til meg: «Jeg skulle ønske jeg var 80 år igjen.» Det er et bra perspektiv å ha. En av kollegene til kona ble pensjonist nå. Hun var 70 år, men supersprek. Det er helt meningsløst at hun skal erstattes av et litt yngre, og litt dummere, menneske. Alle burde få holde på med det de brenner for, så lenge de bare orker. Det er jo der lykken finnes.