Slik vil vi begraves

Døden kan vi ikke styre over, men vi kan bestemme hvordan vår siste avskjed skal være. I dag kan du planlegge din egen gravferd og la pårørende følge den på internett.

Tekst: Jenny Micko, foto: Thinkstock
Første gang publisert i VI OVER 60 mai 2014

Psykolog Atle Dyregrov er en av grunn­leggerne av Senter for Krisepsykologi, og har lang erfaring med mennesker i sorg ­etter dødsfall. Han har skrevet flere bøker, og en av dem omhandler ritualbruk ved dødsfall og gravferd. I de siste årene har Dyregrov sett tendenser til bruk av nye ritualer.

– Vi beveger oss over i det virtuelle rom, også på dette området. Jeg har hørt om gravferder som blir sendt direkte over internett. Det er også blitt populært med minnesider på Facebook, sier Dyregrov.

Slike minnesider går under kategorien spontanritualer og gir mange mulighet til å uttrykke sin sorg, uansett deres forhold til den døde. Spontanritualer ble første gang lagt merke til da Olof Palme ble drept i 1986 og her i Norge ved kong Olavs død i 1991. Et senere eksempel er tragedien på Utøya.

– Mennesker samler seg på en offentlig plass, legger ned blomster og gråter sammen. Dette er ikke nødvendigvis en dragning mot det religiøse, men en lengsel etter tilhørighet og anerkjennelse av emosjonelle og spirituelle behov. Det er grunn til å tro at slike ritualer vil øke i omfang, tror psykologen.

Problemer og muligheter
– En annen trend vi nå ser er at flere planlegger markeringen etter sin død. Det gir både utfordringer og muligheter. De etterlatte føler at de er nødt til å følge avdødes ønsker, selv om de ikke alltid harmonerer med deres egne. For eksempel kan avdøde ha ønsket å bli begravet langt unna familien. Nye problemstillinger skapes, men samtidig er det spennende. Det avspeiler at vi tenker på vår egen forgjengelighet og river ned litt av tabuene som omgir døden, forklarer Dyregrov.

Per Tanggaard har vært seniorrådgiver i Kirke-rådet i mange år, blant annet med ansvar for gravferdsspørsmål. Han mener det er viktig å tilrettelegge gravferden etter de pårørendes ­ønsker.

– Jeg har notert meg at gravferdsseremoniene i flere sammenhenger er blitt mer personlige. De pårørende ønsker en gravferd som gir dem et godt minne og som bearbeider sorgen. Både ulykker som har rammet et lokalsamfunn og store kata-strofer som har berørt en hel nasjon, har bidratt til at gravferdsseremoniens profilering i retning av de gjenlevendes ønsker og behov, har fått sterkere fokus. Tidligere var det kun et kort møte med presten før gravferden. Nå kommer de pårørende med mange ønsker både til musikk, salmer, dikt, opplesning og minneord. De etterlatte er i en sårbar situasjon og vil ofte reagere på små bagateller som kan oppleves som opprivende. Det er derfor viktig at man nærmest har en generalprøve på forhånd. Vonde opp­levelser forsterker sorgen, men gode opplevelser be­arbeider sorgen.

Videofilme seremonien
Tanggaard er kjent med at gravferdsseremonier blir filmet og lagt ut på internett, men tror ikke det er særlig vanlig.

– Hvis gravferden skal filmes må det godkjennes av presten. I visse situasjoner, når nære på­rørende ikke kan være til stede, vil det kunne være en løsning slik at disse kan få en så nær deltakelse som mulig.

– Hva er kirkens syn på at pårørendes ønsker og innspill blir mer konkrete?

– Når det gjelder videofilming har ikke det vært behandlet særskilt. Erfaringene drøftes nok mellom prestene, organistene og de som er involvert fra kirkens side. Presten som forretter skal se til at det som foregår er i overensstemmelse med de bestemmelsene som er gitt, og at seremonien har karakter av gudstjene. Men det er nok riktig at øns­ker, og også spesielle ønsker, fra de pårørende er sterkere og tydeligere i dag enn for ti til 20 år siden. Da tok man det man fikk – en gravferd var en gravferd. Valgene dreide seg om det skulle være musikk eller solosang, om det skulle være kranse­påleggelse, og kanskje om familien og også barna skulle gå frem til kisten og legge på blomster. Kirken vil være med å utforme gravferds­seremonien og gi den et innhold som har positive konsekvenser for de pårørende og alle sørgende. Det er nok ikke alltid vi lykkes med det, men dette er en viktig kirkelig oppgave, oppsummerer Per Tanggaard.

Personlig uttrykk
– Hvor viktig er det å ha en gravferdsseremoni?

– Mange flere velger i dag å ha en seremoni i kirken eller i et gravkapell. Vi tror det er av stor betydning å ha en slik offentlig seremoni, der familie og venner kan ta et siste farvel. Å avslutte et liv ved å forlate denne verden i smug, eller i «stillhet», anser mange psykologer som en dårlig løsning. Mange blir ikke ferdig med avskjeden og sorgen. I visse tilfeller kan det ha gode grunner, men om det skulle bli det normale, slik det til viss grad var en periode, vil det kunne ha uheldige konsekvenser for de etterlevende, avslutter Tanggaard.

Dag Bjørgestad er leder for begravelsesbyrået Fonus. Han opplever også at gravferden har fått et mer personlig uttrykk.

– Vi opplever økende interesse for vårt tilbud om personlig seremoni. En personlig seremoni planlegges helt fritt når det gjelder form, innhold og karakter. Ofte vektlegges elementer som gjenspeiler den dødes liv, personlighet, interesser og livsanskuelse. Foruten planlegging av seremonien kan seremonilederen bidra med minnetale, fremføre dikt og utføre rituelle eller symbolske handlinger. Det er foreløpig ikke så vanlig å planlegge sin egen gravferd i detalj. Det kan være vanskelig å snakke med sine nærmeste om egne ønsker for gravferden. Det kan uansett i mange tilfeller være klokt å gjøre sitt for å tilkjennegi at en har tenkt gjennom de viktigste beslutningene for egen gravferd. Forhåndsplanlegging gjør dem som blir dine etterlatte kjent med dine egne ønsker for grav­ferden. Dette kan spare de etterlatte for tvil og usikkerhet rundt viktige beslutninger som må avklares rett etter et dødsfall.

Kostnader og støtte
– Er det blitt vanligere å velge kremasjon?

– Nei, i utgangspunktet ikke. Men flere grav­plasser fylles opp og tillater kun nye urne­nedsettelser, ikke begravelser. Dermed kan det være slik at noen velger kremasjon for å videreføre bruken av familiegravsteder. Vi vet også at kremasjonsandelen er høyere i byene enn i mer spredtbygde strøk.

– Hvor vanlig er det med åpen kiste?

– Det er nokså utbredt å se avdøde i åpen kiste. Som oftest skjer dette ved at de nærmeste har en samling i tiden før selve seremonien, for eksempel når kisten skal kjøres fra dødsfallsstedet til seremonistedet. I Norge er det ikke vanlig å gjennomføre en åpen og annonsert gravferdsseremoni med åpen kiste, men det er normalt ingenting til hinder for at det kan gjøres.

– Er det vanlig at eldre har satt av penger til sin egen begravelse?

– De fleste som dør ved høy alder etterlater seg til dels betydelige midler og verdier, og gravferdskostnadene har prioritet foran alle andre forpliktelser i dødsboet. Vårt inntrykk er at de fleste avdøde nok var klar over at de etterlater seg såpass at arvingene uproblematisk kan dekke gravferdskostnadene i dødsboet, og derfor ikke gjør noen særskilte disposisjoner for gravferden. Ansvarlig for gravferden, der avdøde hadde små eller ingen midler, kan søke om behovsprøvd gravferdsstøtte fra NAV. Denne utgjør i 2014 inntil kr 22.083, forteller Bjørgestad.

Humanistisk gravferd
Ikke alle ønsker en kristen begravelse. Gravferds-konsulent Vinjar Tufte fra Human-Etisk Forbund (HEF) mener det er stor uvitenhet om alternative gravferdstilbud. Han forklarer hva som skiller en humanistisk gravferd fra en kirkelig.

– Under en humanistisk begravelse er fokuset i hele seremonien på avdøde og de etterlatte. Minnetalen er gjerne lengre og dreier seg om avdøde og det levde liv, i tillegg til noen anskuelser om liv og død i et humanistisk perspektiv. Det er som regel ingen konferansier, og seremonien forløper i henhold til et oppsatt og selvforklarende program. I en humanistisk gravferd er det nok også større frihet eller anledning til benyttelse av ulike steder for å arrangere seremonien, og til flere varierte innslag.

I likhet med kirken har Human-Etisk Forbund merket en tendens til større personliggjøring av seremonien. Tufte trekker frem eksempler som ­personlig musikk, program i form av et minnehefte med bilder, bruk av store bilder av avdøde og personlige effekter på eller ved kisten eller urnen.

– Videofilm før eller under seremonien er også blitt vanligere, likeså å spre asken i naturen.

Verdigrunnlag
Human-Etisk Forbund mangler statistikk på hvor vanlig det er å planlegge sin egen gravferd, men Tufte har inntrykk av at det er økt bevissthet om saken.

– Jeg opplever en større vilje til å gjøre noe, som for eksempel si ifra til sine nærmeste om egne ønsker og fylle ut skjemaet «min siste vilje». Begrunnelsen er nok et ønske om å gjøre situasjonen litt enklere for de nærmeste og for å hindre dem fra å velge feil verdigrunnlag for gravferden.

– Er det noen forskjell i pris mellom en kirkelig og en humanistisk begravelse?

– Når avdøde var HEF-medlem er vår bistand gratis, uavhengig av begravelsessted. For ikke-medlemmer er det ordinære gebyret 3000 kr, som dekker og inkluderer alt. En kirkelig seremoni er gratis når avdøde var kirkemedlem på samme sted. Det vil si at kirken kan fakturere et gebyr for avdøde medlemmer fra annen kommune, eller når avdøde ikke var kirkemedlem, avslutter Tufte.

Del innlegg