En foss i Moss …

Mosselukten er borte. Den siste fabrikken er lagt ned. Hva nå? En bydel har allerede reist seg fra ruinene. Nå venter flere gamle tomter. Sammen er de Moss, fortellingen om en foss.

Tekst: Mari Kildahl, foto: Werner Juvik
Første gang publisert i VI OVER 60 august 2013

Det er ikke lenger lukten som sier hvor du er. Det er alt det andre: Elva og kanalen og de mange strendene på vei ut mot Oslofjorden, og – ikke minst – Mosse­fossen og alt omkring som vitner om byens 308 år ­lange industri­historie.

– Hele to tredjedeler av Moss kommune er i dag natur­område, med Søndre Jeløya som selve perlen, sier Arild Johnsen, ekte mossing og bypatriot. – Men det var her byen ble til, fortsetter han. – Her ved elva og fossen.

Arild Johnsen er ivrig leder av historielag og byvandringer.

Mangfold i historisk miljø
Som de fleste ekte mossinger er Johnsen mektig stolt av byens industrihistorie, en av landets eldste. Vi møter ham i Møllebyen, som er navnet på bydelen som for lengst har reist seg fra ruinene, etter 40 års forfall. I de gamle møllebygningene har et kreativt mangfold flyttet inn. Her finnes i dag kafeer og gallerier, kunstatelier, mikrobryggeri, kino, bibliotek og museer.

MOSS
• Moss er også en kunstby. Galleri F 15 på Alby gård på Jeløya er en av de eldste institusjonene for formidling av samtidskunst i Norge. Viser i 2013 arbeider av Edvard Munch som bodde en tid på Jeløya.
• Momentum kunsthall holder til i tidligere bryggeri i Møllebyen. Visningssted for samtidskunst og hoved­arena for den nordiske biennalen MOMENTUM. Den 7. biennalen arrangeres i 2013.
• House of Foundation er et kunstnerkollektiv og litteraturhus etablert i Møllebyen, i lokalene til gamle Mølla kunstskole. Inneholder Audiatur bokhandel, som Forfatterforeningen i 2012 kåret til «Årets bokhandel», og arrangerer Møllebyen litteraturfestival. Som en følge av at papirfabrikken Peterson Paper ble lagt ned i fjor, er festivalens tema i 2013 «Fabrikken».
• Se også Moss’ reiseportal

– Dette er et unikt historisk bymiljø. Flott restaurert. I dag ser til og med helt nye industribygg forslummende ut. Men den gangen møllene ble til, bygde de virkelig vakre industribygg, sier Johnsen, som er tidligere byplanlegger og parksjef i kommunen. Nå er han pensjonist og leder av Moss historielag. Hver sommer tar han turister og andre interesserte med på byvandringer. Dessuten er han seiler og aktiv i byens seilforening.

Mossekonvensjonen
Avtale som ble sluttet 14. august 1814 mellom Karl Johan, som var kronprins og representant for den gamle, syke, svenske kong Karl 13, og den norske regjering. Ved Mossekonvensjonen godkjente Norge unionen med Sverige. Store Norske Leksikon

– Beliggenheten er noe av det fineste ved Moss, sier han og har ikke bare fossen i tankene, men også nærheten til Oslo­fjorden – og innsjøen Vansjø.

Hva med en park?
Spørsmålet alle stiller seg nå, er hva som vil skje med Peterson-tomten. Den siste fabrikken i Moss, Peterson Paper, ble lagt ned i april i fjor. Med nedleggelsen av papirfabrikken forsvant den velkjente mosselukten, en del av byens identitet. Det kommer ikke lenger noe røyk fra fabrikkpipa, men bygningene står der fortsatt, og området som vender ut mot Mossesundet, er attraktivt.

– Mange er lei seg for at Peterson fabrikk ble slått konkurs. Det gikk arbeidsplasser tapt. Jeg tror likevel at de fleste med tiden vil være glad for det. Vi har fått en mulighet til å utnytte dette sjønære arealet på ny, sier Johnsen.

Selv har han allerede lansert et forslag om å gjenskape en liten del av et storslått hageanlegg som ble jevnet med jorden da Peterson fabrikk ble bygd.

– Det var Bernt Anker som anla hageanlegget. En fascinerende mann som eide Moss jernverk under storhetstiden mot slutten av 1700-tallet.

Historielagets mann har funnet en gammel tegning av barokkparken. Den viser blant annet en snorrett eikeallé som går parallelt med jernverkets arbeiderboliger. Arbeiderboligene står der fortsatt, men alleen og resten av parken er borte.

– På Bernt Ankers tid var denne parken en stor attraksjon, også for Kristiania-sosieteten, sier han og understreker at han på ingen måte ser for seg en gjenoppstandelse av Ankers park. Men et grøntanlegg på fabrikktomten hadde vært fint.

– Som et bindeledd mellom ny og gammel tid, påpeker han og tar oss med på en vandring oppover mot Storebro. Vi går på den gamle kongeveien som gikk fra Kristiania til København. Storebro er en del av denne og krysser Mosseelva lenger oppe. Der skal vi møte Christian Frederik.

– De krangler fortsatt om å få en skulptur av ham i Oslo, vet du. Her har vi hatt ham på sokkel i femten år, sier Johnsen og ler.

Viktig for Norge
Moss er en by spekket med kulturminner. Også minner av nasjonal betydning. Det har blant annet med Christian Frederik å gjøre, den danske prinsen som ble valgt til norsk konge 17. mai 1814.

Mossekonvensjonen, har vi hørt om den? Johnsen spør mens han peker på den store gule bygningen i bakgrunnen: Konventionsgården. Det var der konvensjonen, avtalen mellom Norge og Sverige, ble undertegnet den 14. august 1814. Avtalen satte en stopper for krigen mellom nabolandene som hadde pågått i fjorten dager. I Moss er 14. august offisiell flaggdag. Men datoen er også Mossefossens dag.

– Fossen, industriens vugge, sier byvandreren og forteller om saltkokerier og kverner som lå ved fossen allerede på 1300-tallet. Siden kom møller, sagbruk, bryggerier og brennerier. I 1704 kom jernverket, et av landets største. Og i 1885 kjøpte Peterson & Søn jernverket og startet sin produksjon av cellulose.

Når vi står oppe ved Storebro har vi faktisk alt i sikte. Historien i kompaktutgave: Nedenfor ligger møllebyen. Bak suser fossen. Over broen går Verksgata med Konventionsgården i front. Og bakenfor gaten ruver Petersons fliskoker og fabrikk­bygget med den blå elefantlogoen på toppen.

– Konventionsgården var opprinnelig jernverkets hoved­bygning, fortsetter Johnsen og setter seg på en kanon fra verkets tid som også befinner seg på samme sted.

– Moss jernverk leverte kanoner som denne til den dansk-norske hæren helt frem til 1814. Den gangen var verket en egen bydel. Nå skal også de gamle arbeiderboligene restaureres.

Marit Opperud vokste opp på Verket, den gangen det var Peterson & Søn som eide arbeider­boligene fra jernverkets tid.

Papir på skurte gulv
Jernverket innstilte driften i annen halvdel av 1800-tallet, og arbeiderboligene ble overtatt av Peterson & Søn.

– Jeg pleide å våkne når Petersons hester trampet forbi om morgenen, på vei til fabrikken. Stallen lå rett ved siden av huset, forteller Marit Opperud. Hun husker godt hvordan det var å bo i Verksgata 4, en av de i alt 20 arbeiderboligene. Både bestefaren og faren hennes, senere også sønnen, jobbet på papirfabrikken.

– Jeg ble født på Verket, og jeg bodde der helt til jeg giftet meg i 1947, sier hun og viser frem et gammelt fotografi fra 1929. Det er tatt foran vinduet som vendte ut mot gaten. Der står hun, seks år gammel, kledd i matroskjole på 17. mai.

– Det var trangt om plassen, vi hadde bare et kjøkken og en stue, og et kammers der bestefar holdt til. Han skadet et ben og kom ikke ut av kammerset etter det. Min mor stelte ham i 25 år. Men vi var heldige som bare var to søsken. Jeg husker et sted der de var åtte. Jeg skjønner ikke hvordan de fikk plass!

Ellers hadde de selvsagt utedo den gangen, sier hun og forteller om rottene som det krydde av. Vann kunne de hente fra en utespring, fire steder, men vannet måtte siles gjennom et håndkle.

– For å få bort klumper, forklarer hun. – Ellers var det ikke mye søppel rundt omkring. Konene var flinke til å skure den gangen, vet du. Ekte skurekoner. Og så kom mennene hjem med papir fra fabrikken. Når mamma hadde skurt gangen, la hun alltid papir oppå, som vi gikk på.

Papiret fra fabrikken var et stort gode. Det fineste papiret sto det Steen & Strøm på. – Jeg elsket å sette bind på bøkene mine, broren min også, fordi vi hadde så fint papir!

Hun smiler lunt og minnes at alle beboerne på Verket på slutten av 30-årene fikk tilbud om å få kjøpt elektriske magasinkomfyrer.
– Gjennom bedriften. De fleste benyttet seg av det. Det gjorde selvsagt husmødrenes hverdag mye enklere.

Lykkelige med lukten
Marit Opperud har også arbeidere i sin slekt som jobbet på Verket i jernverkets tid. De var smeder og kom fra svenske jernverk. Nå vil hun gjerne vise oss vei til Verksgata 4.

– Du er stolt av å ha vokst opp på Verket?

– Ja, sier hun og blir stille, vemodig ved tanken på det som var. – Jeg er stolt over at det har gått så bra med alle sammen. Det var ikke lett den gangen å jobbe i papirindustrien, det var mye streiker og lockout. Folk handlet på bok. Jeg var selv visepike og løp med regninger…

Livet var annerledes, sier hun. Alle kjente alle. Det var samhold. – Det er tragisk, dypt tragisk at Peterson fabrikk er lagt ned.

– Men lukten er borte?

89-åringen fnyser der hun går raskt oppover kongeveien. – Det var bare folk utenfra det, som klaget på lukten. Vi var glade, vi. Når vi kjente lukten, var vi lykkelige. Uten lukten var vi miserable, sier hun og stanser foran den røde arbeiderboligen der det ikke lenger bor noen. – Vi har det jo så godt nå, at vi vet ikke at vi lever!