Finnmarksvidda

Lydene fra vindens sus og klukkende bekker går inn i – og tar del i – den store stillheten på de store viddene under den store himmelen.

Tekst: Lise Waardal, foto: Lise Waardal og Fredrik Chr. Brøgger
Første gang publisert i VI OVER 60 februar 2014

Først som 66-åring fikk jeg oppleve det store, fascinerende landskapet i nord. Sammen med min gode venn og viddevandrer Fredrik Chr. Brøgger bega jeg meg inn i naturen med en glødende midnattssol som ekstra følgesvenn. Det ble en anledning til å føle stillheten og stor­heten, ærefrykten for skaperverket, og å vokse på egne fornemmelser og tanker som kom og gikk.

Forberedelser
Jeg sitter forventningsfull på flyet til Tromsø. Bagasjen er nøye pakket: Sovepose 550 gram, ligge­underlag 350 gram, superlett dunjakke som kan pakkes i egen lomme. Alt omhyggelig planlagt. Det finnes mye bra og lett utstyr i handelen – til ekstra glede for oss opp i årene. Målet har vært å gjøre sekken så lett som mulig på den ti dager lange turen med Fredrik og telt på Finnmarksvidda, den uendelige vidda – slik fortoner det seg i alle fall. Formen min er bra så lenge tempoet er seigt og sekken ikke for tung.

Fredrik tar imot på flyplassen. Så bærer det til butikk for å kjøpe ekstra minnekort til kameraet. Det skal bli tatt flere tusen bilder …

Samisk historie
Neste morgen kjører vi fra Tromsø til Alta og videre til Joatkajávrrit. To timers gange og så er vi på Joatka, en av tre gjenværende statseide fjellstuer på vidda. Den drives av oppsitter Steinar Kristensen og hans kone Lisa med god hjelp av hennes søster Lena og mor Brita når det trenges. Fjellstuen ligger idyllisk til midt mellom to vann der røya trives godt.

15 hunder begynner å gjø idet vi passerer hunde­gården – her driver man med hundekjøring om vinteren. Inne i hovedhuset blir vi hilst vel­kommen av Brita. Fredrik kjenner henne fra tidligere vandringer og benytter sjansen til å få litt slekts­historie notert til sitt bokprosjekt om denne delen av Finnmarks­vidda. Og Brita gir historien liv. Brita er same, opprinnelig oppvokst i Masi, og ekspert på samiske tradisjoner som f.eks. å sy fottøy (skaller) av reinskinn som hun selv preparerer.

Vann fra bekken
Første natt tilbringes på stedets eldste bygg, selve fjellstua for ferdafolk. Det bæres vann inn fra bekken og spillvann bæres ut på gamlemåten. Strøm kommer fra Joatkas eget aggregat som skrus av utpå kvelden, det er til belysning og for å lade mobilen. Vedfyring gir varme. Fredrik har bodd her utallige ganger og vandret i «hver krok» av denne delen av vidda som omkranser Iešjávri, Finnmarks største innsjø.

Mollisjok ved midnatt.

Mollisjok ved midnatt.

Det var fiskeinteressen som startet det hele, og fisking er det som gjelder om sommeren. Om våren og høsten trekker reinsdyrflokkene gjennom området, men om sommeren stillheten på vidda bare avbrutt av en og annen firehjuling som iblant freser av gårde.

For den som ikke er lokalkjent er det fint å følge DNTs merkede løyper.

For den som ikke er lokalkjent er det fint å følge DNTs merkede løyper.

Den store himmelen
Naturens spede og gode lyder fra vindens sus og klukkende bekker, følger oss. Men først og fremst blir man overveldet av de store viddene, still­heten og den høye himmelen. Heiloen er en trofast følge­svenn. Som en litt avslepet panfløyte hører du den, lett sår og litt vemodig i røsten når den bekymrer seg for ungene. Midnattssolen gir vidde­verdenen en egen, særpreget glød. Det er lett å bli glad i Vidda og menneskene du møter der.

Under myggnettet
Før turen ble jeg advart mot myggen – «elefantmygg» sa min venninne som hadde erfart den. Og ja, det var en utfordring. Men som med soveposer og annet utstyr, så også med myggmiddel: Verden går fremover… Med effektivt kløestillende middel til stikkene og myggnett til hodet, ble myggen til å holde ut. Det ble til og med en vane å føre mat og drikke innunder myggnettet på en rask og snedig måte. En kveld etter forfriskende bading ble det 50 myggstikk… Et styr å kle av seg og løpe ut i temmelig iskaldt vann, vaske seg hurtig, løpe tilbake og hoppe i bukse og jakke – resten kunne ordnes i teltet hvor mygg er nektet adgang… som en konkurranse på tid.

Mat som smakte
Vi tok en ekstra vid sirkel rundt Iešjávri. Sørligste overnatting var på Nedre Mollisjok fjellstue der vi fikk god reinsdyrmiddag og en etterlengtet dusj. Om kvelden fikk vi en lang, hyggelig prat med innehaver og vert Per Edvard Johnsen som for­talte om hvor hardt det var for folk å livberge seg på Vidda den gang han vokste opp.

Det ble syv netter i telt. Start og endepunkt Joatka fjellstue. Aldri har en middag smakt så godt som den vi fikk på Joatka da vi var tilbake. Den dagen vandret vi to mil i motvind, regn og kjølig vær – men myggfritt!! På vindfulle og litt kjølige dager krøp myggen i le. Vi savnet den ikke.

Vi slo alltid leir ved lovende fiskevann/elver, og det ble mange gode ørret- og harrmiddager. Å fiske med flue er en sportsfiskers store glede, ifølge Fredrik. Og fisk får man på Vidda. Resten av kosten var spartansk. Det ble havregrøt til frokost og begrenset med brødmat. Potetmos til middag. Slik må det være, mat for ni dager veier mye. Men enkel kost smaker ute i naturen.

En uke i telt under Guds himmel – i regn og sol.

Lek og fortelling
Innimellom underholdt vi oss med «20 spørsmål» mens vi trasket «mil etter mil». Det ble mye latter og lek ut av det – og gøy å finne på oppgaver. Slik er det enkle liv uten radio, mobil og alt som er. Mobildekning var det forøvrig på noen høydedrag. Det var godt å vite om noe skulle inntreffe.

Fredrik har vandret på Finnmarksvidda så å si hver sommer i godt over 30 år. For ti år siden fant han ut at han ville skrive bøker om sine vandringer. Første bind er ferdig. I år var det viktig å ta gode bilder. Å flette sammen naturopplevelser og detaljerte beskrivelser av plante- og dyreliv med økologiske og filosofiske betraktninger samt egne erfaringer i livet, er en egen sjanger. I USA og England kalles det Nature Writing.

Stillhet og glede
Det ble lange vandredager med mange stopp. Det var en god ting for kropp og sjel. Og det viser at vi i en alder av 66 og 68 år godt kan gjennomføre – og ha glede av – en slik vandring, selv om vi må bære med oss alt vi trenger for mange dager. Vi tilbakela i luftlinje 120 km på ni dager, alt fra åtte til 20 km pr. dag, avhengig av fiske og fotografering og type landskap. For landskapet varierer mer enn du tror.

Ekstra flott var det å vandre på morenerygger, å bade på hvite sandstrender – og å bivåne de uendelige, lange strekkene av lavt bølgende åser. Deler av turen gikk utenom sti og vei og krysset elver, myr og åsrygger opp og ned. Andre deler gikk på traktorspor som gjorde det lett å gå – men også litt utfordrende i og med at du så den lange, lange «slangen» som buktet seg inn i det uendelige der øyet ikke rakk, der skulle du slå leir for natten. Gleden over å få være akkurat der akkurat da, og takknemligheten over fortsatt å få være sprek nok til å oppleve naturen, stillheten og storheten på denne måten – til og med i selskap med min kjekke og erfarne turvenn – det ble en livsopplevelse av ærefrykt for skaperverket.

Del innlegg