På engelske vannveier

Bakhager med hagenisser, gjestfrie briter, koselige puber, industrilandsbyer som har fått nytt liv og maleriske landskaper som gir ro i sinnet: Langs kanalene i Yorkshire møter du en ny verden du vil ønske å se mer av.

Tekst: Siri Elise Dybdal, foto: Neil Davey og Visit Britain
Første gang publisert i VI OVER 60 oktober 2013

Det suser lett i sivet ved bredden av den smale Rochdale-kanalen i Vest-York­shire. Ellers er det knapt en lyd å høre. Utenfor stuevinduet i kanalbåten svømmer familien Duck rolig forbi på det mørke vannet – en kry mamma og to små andunger. Trioen sender oss et forbauset blikk da de får øye på ansiktene bak ruta, før de glir inn under den gamle steinbroen like ved.

Vi har fortøyd kanalbåten vår langt inne i en ekte britisk hundremeterskog. Her blant mosegrodde trær og høye bregner råder en dyp fred som raskt sprer seg til kropp og sinn og døyver masete tanker om jobb og hverdag.

yorskshire_canal_06_Historiske transportårer
Mellom Sør- og Nord-England strekker det seg et mer enn 3000 kilometer langt nettverk av elver og kanaler. Dette er i dag et velegnet og populært område for husbåter og narrow boats.
Kanalene i Storbritannia har siden romersk tid vært en viktig transportåre. De første ble opprettet som vanningsanlegg, men romerne så raskt nytten i å bruke dem til transport.
Den virkelige kanalalderen var imidlertid mellom 1761 og 1835 da industriali­seringen førte til et voldsomt transportbehov. Kanaler og akvedukter ble anlagt mellom industri og havnebyer i hele landet. Her ble kull, råstoff og varer fraktet mellom fabrikkene og forbrukerne.
Men i 1825 åpnet den første jernbanen i England og etter hvert ble det mye billigere og mer effektivt å frakte varer med tog. Kanalene ble så forsømt i mer enn hundre år. Det var ikke før på 1950- og -60-tallet, da det ble en økende interesse for fritidsreiser på vannveiene, at organisasjonen Inland Waterways ble dannet for å åpne og restaurere de gamle kanalene. Dette arbeidet pågår fremdeles.

Kontrasten til en hektisk bilferie er stor. Vi har myke senger og alle fasiliteter i båten. Og her er det hverken trafikkork, sure bilister eller stress – bare en håndfull andre båter og en tilbakelenet tone.


Aye, aye Captain
Stillheten brytes brått da vannkokeren begynner å pipe skingrende. Det er «tea-time»! Vi har tatt opp den erkebritiske skikken med te og kakerast på ettermiddagen. Fristende kremfylte kreasjoner fra en lokal baker ligger klar på tallerkenen. Men så trenger vi da også litt påfyll etter å ha åpnet og lukket utallige solide tresluser i kanalen. For det er nemlig ikke bare hvile på kanalbåtferie. Du må både åpne og lukke sluser og styre den åtte meter lange båten. Men ettersom narrow boats bare har en fart på fem kilometer i timen, er det mer enn nok tid til å hvile mellom øktene. Slik sett har det vært en typisk dag på vannet – en god blanding av arbeid, ro og fornøyelse.

I morgentimene dagen før var det likevel en ytterst spent atmosfære som rådet. Å navigere seg ut av den travle marinaen i Rochdale for den som aldri før har styrt en båt, er mildt sagt nerve­pirrende. Rorpinnen skal til venstre når du vil svinge til høyre, til høyre når du vil til venstre og fremover for å bakke. Da kan det bli forvirring!

Men snart glir vi av gårde med stø kurs. En mild bris rusker i håret. Vi passerer gamle steingårder og røde mursteinshus før landskapet går over til rullende åser og grønne enger. Idet vi flyter inn mellom høye trær sitter en himmelblå isfugl på en grein og følger med på fremdriften. Den bøyer hodet sitt som i bifall, og vi føler oss ikke lenger nervøse – vi føler oss privilegerte.

Vi er tydeligvis ikke alene om å føle det slik. Antall reisende på kanalene har økt sterkt i den senere tid. Rundt 200.000 besøker kanalene i året og omkring 50.000 bor fast på vannet.

Bohemske landsbyer
Rochdale-kanalen mellom Sowerby Bridge i Yorkshire og Manchester er en av vannveiene som er blitt restaurert og ble gjenåpnet i 2002. Det tidligere tekstilindustriområdet har sett en ny vår. Kreative mennesker har kommet inn og gitt nytt liv til gamle fabrikker og nedlagte forretninger. Det summer av stemmer og latter i brosteinsgatene i de små, historiske landsbyene langs kanalen.

– Kom og kjøp verdens beste pølser. Don’t be shy!, brummer en munter slakter på tjukk York­shire-dialekt. Det er marked på torget i Hebden Bridge. Her selges blant annet oster, pølser, marme­lade og hjemmelaget karamell, fudge, som smelter på tungen i en himmelsk blanding av smør og sukker.

I de små butikkene i de trange gatene rundt torget finner vi alt fra økologiske babyklær og designersko, til unike smykker, fairtrade-te og eksklusive viner – i tillegg til koselige kafeer med bugnende kakefat og brune puber med lokalt øl.

Vi tar en kopp med «hot chocolate» som varmer akkurat slik den skal og følger med på det yrende menneskelivet utenfor. Det er utenom høysesongen, men fremdeles er det et stort antall besøkende her. Kanallandsbyenes oppblomstring har skapt en ny økonomi for området. Spennende forretninger, gallerier og spisesteder har dukket opp i rask rekkefølge. Et slikt tilbud i kombinasjon med hyggelig stemning og gjestfrie lokalfolk trekker ikke bare kanalbåtgjester, men også mange dagsturister fra hele fylket.

Kjentfolk
Vel tilbake på båten hilser vi på «gamle kjenninger» fra marinaen i Rochdale. Laura, som nettopp har fylt 80 år, og ti av hennes familiemedlemmer har stuet seg sammen på en narrowboat pyntet med ballonger og flaggduk for å feire bursdag. Laura forteller at hun har bodd hele livet i Sowerby Bridge ved kanalen, men har aldri vært på kanalbåttur.

– Jeg tenkte jeg ville gjøre noe spesielt for å feire bursdagen min, men visste ikke hva jeg skulle velge. Først overveide jeg Orientekspressen, men så har jeg alltid hatt så lyst til å dra ut på kanalen… Og det er jo så flott! sier hun fornøyd.

I løpet av de neste dagene treffer vi også igjen mange andre som er mannskap i ferien – når vi venter på tur ved slusene, på sightseeing i landsbyene og om kvelden når vi parkerer båten og går på kanal­pub. Noen reiser med familien eller kameratene, men to vennepar er også en vanlig og god kombinasjon. Er du uerfaren i båt, kan det nemlig være greit å være flere enn to for å håndtere slusene.

Det blir også mange artige samtaler med nysgjerrige turgåere langs kanalen og folk som er ute i bakhagene sine og lurer på hva vi synes om kanalbåtlivet. Vi får raskt tilnavnet «vikingene på tur». Og etter å ha passert et stort antall bakhager, kan vi kan slå fast at det ikke er en myte at engelskmenn har en forkjærlighet for hagenisser!

Nytt perspektiv
Noe av det viktigste ved å reise på Storbritannias innlandskanaler er at vi får se landskapet og omgivelsene i et helt annet perspektiv enn vi får med bil eller tog. Og så er vi ute i frisk luft og tar livet med ro. En deilig følelse av frihet. Ikke uten grunn er slagordet for båttur på kanalene: «The fastest way to slow down». Vi synes vi får mulighet til ta inn omverdenen på en helt annen måte og får et unikt og annerledes innblikk i livene til menneskene som bor her.

Det var også dette som først fikk Nigel og Susan Stevens, som har drevet Shire Cruises i mer enn 30 år, til å bli svorne fans av kanalene. Etter å ha vært på mange kanalbåtferier tidligere, både alene og sammen med barna, hadde de en rekke ideer om hvordan et slikt foretak kunne drives: – Vi tenkte at dette kan vi gjøre bedre. Og i 1980 tok vi over Shire Cruises som hadde holdt på siden 1973. Interessen for vannveiene er heldigvis større i dag enn noen gang. Det er en verden du ikke visste eksisterte. Du vet ikke hva som lurer bak neste hjørne, sier Susan.

– Kanalene er ikke bare en skitten grøft. Restaureringen har vært en pågående prosess siden før krigen. Disse vannveiene setter nå en ramme for historien til området og arven fra tekstil­industrien. Og så har de brakt mange kreative sjeler til området, sier Nigel.

– Du kan se både landsbygda og byer på en tur. Fordi du beveger deg i gangfart, er det ikke som når du kjører og ser omgivelsene bare i korte glimt. Og så er alle rutene ulike med forskjellig natur, industri og så videre.

– Noen ganger er foreldre redde for at ungene ikke skal like seg og ringer på forhånd for å sjekke om det kan plugges inn dataspill i TV-en. Men de finner fort ut at dette ikke er viktig – familien får en sjanse til å roe ned og gjøre ting sammen.

– Og så synes jeg at folk snakker sammen på en annen måte på kanalen, legger Nigel til før han takker for besøket og forsvinner ut til en ny gjeng med kanalbåtnoviser.

Del innlegg