Alderdom i enebolig er ikke bærekraftig

Hvordan vi har det mentalt og sosialt, henger sammen med hvordan vi eldes fysisk.

Mange sier stadig til meg: Nå må du få orden på alt, for vår generasjon er så forsømt og så viktig. Og det er jo sant!

Samtidig klarer jeg ikke å tenke; men hva gjør vi selv? Jeg har tidligere påstått at vi ikke klarer å se oss selv som gamle – men det må vi nok, selv om vi ikke vil. I et Norge der vi kommer til å bli dobbelt så mange mellom 60–90 i årene som kommer, vil ikke hjelpeapparatet kunne være der for oss når vi ønsker det.

I slutten av april leste jeg en artikkel i Bergens Tidende som jeg synes setter fingeren på noe viktig, ikke minst dette i perspektivet – nemlig bolig! Tittelen på innlegget, skrevet av en lektor og en førsteamanuensis fra høyskolen på Vestlandet, var: «Hjemmet ditt påvirker hvor fort du blir gammel». Budskapet er at det er mye å vinne på å rigge bosituasjonen din for en god alderdom. Den norske eneboligen er svært sjelden trinnfri og tilgjengelig. Den ligger ofte langt fra butikk og sosiale arenaer, noe som gjør oss avhengig av bil.

Vi later som det ikke angår oss, det faktum at jo eldre vi blir, jo mer reduseres vår mobilitet og det sosiale nettverket vårt minsker. Det må vi ta på alvor! Undersøkelser har dokumentert at med svakt sosialt nettverk så øker risikoen for flere sykdommer: hjerteinfarkt med 29 prosent, slag med 32 prosent og demens med hele 57 prosent. Flere studier viser, står det videre i artikkelen, at ensomhet er like risikabelt som å røyke 15 sigaretter om dagen!

Ikke lystelig lesning, men en grei realitetsorientering.

Innlegget viser til tall Statistisk sentralbyrå som slår fast at omsorg fra familiemedlemmer tilsvarer 90 000 årsverk. Dette er rundt 15 000 flere årsverk enn det er i den offentlige hjemme-tjenesten og vil innebære mye strengere prioriteringer i det offentlige fremover. Og det betyr at vi må begynne å forberede oss på alderdommen mye tidligere enn før!

Det å være pårørende, skriver artikkelforfatterne videre, er ofte så belastende, at det innen stressforskning blir behandlet som en betydelig helserisiko. Noe jeg forresten har tenkt mye på de siste årene er om jeg skal forvente at mine nærmeste skal kunne ta seg av meg? Hvor realistisk er i grunnen det?

Vi trenger et hjem vi etter hvert føler at vi behersker – står det videre. De lanserer ordet «eldresikring» og spør om ikke vi selv og samfunnet i mye større grad må la det bli like naturlig som «barnesikring»? Jeg synes det er et høyst betimelig og svært relevant spørsmål! I 2016 brukte vi 70 milliarder til å pusse opp. Da har jammen flere av oss råd til noen eldre-sikringsjusteringer i samme slengen – eller tror vi fortsatt at det er bare «de andre» som blir eldre?

De skriver som så sant er: Alderdom i enebolig er alt annet enn bærekraftig, vi må da kunne forbedre lysforhold og terskler, redusere snublemuligheter, fjerne glatte gulvflater, sette inn bredere dører og ha klar en rampe.
Og når politikere «skremmer oss» med velferdsteknologi, så kan nettopp teknologien bidra til å understøtte og forsterke opplevelsen av trygghet gi mulighet til økt selvhjulpenhet, medbestemmelse og livskvalitet.

Det er jo dette vi vil! Samtidig har mange vanskelig for å kvitte seg med eneboligen. Der skal vi bo til vi dør! Men det er vårt eget ansvar å legge best mulig til rette for et godt liv, også når livet blir litt mindre strømlinjeformet enn i dag, og det vet mange av oss.

Fortsatt god sommer alle sammen!

TRUDE DREVLAND
Tidligere Høyre-politiker og ordfører i Bergen, nå pensjonist. Leder «Råd for et aldersvennlig Norge». Utdannet sykepleier innen geriatri.
Har du noe på hjertet? Du treffer meg på trude@viover60.no

Følg Facebooksiden «Bli friskere med VI OVER 60» og få inspirasjon til en sunnere hverdag!

Del innlegg