Ukesbloggen – uke 17 – 2019

TRE MÅNEDER MED SELVDISIPLIN! LEI DEN «FLINKE PIKEN»!

Kjære ukebloggen min – Denne tolvte uken på min «jeg endrer livsstil»-reise har jeg en bekjentgjørelse å komme med; Jeg merker at jeg er litt lei av å være «Flink pike»! Den som fikser denne kost- og livsstilsomleggingen så bra. Den som står på med ukuelig viljestyrke! Den som får gode resultater. Jeg orket ikke skrive blogg i påsken, følte meg så tom og svak. Som om jeg bevegde meg fra en høydetopp og ned i et mørkere hull. Sikkert naturlige svingninger, men jeg kjente litt på «nok-punktet». Dette-gidder-jeg-ikke-mer-punktet. Dette mørke stedet inne i meg som ropte; «Hvorfor skal du være så fordømt flink hele tiden?» Mitt barndoms-mønster. Min livshistorie, alltid ta ansvar og levere. Prestere.

Hvorfor kan ikke jeg bare gi litt mer faen, sånn som jeg ser at så mange andre rundt meg med Diabetes type 2 gjør? De åpner munnen og spiser en pille de og forsyner seg grovt av kakebordet. Smiler og nyter, utfordrer ikke verken selvdisiplinen eller viljestyrken. Kanskje har de bestemt seg for at de ikke har den, eller så har de bestemt seg for at de ikke gidder. Å gjøre noe med livsstilen og kostholdet og treningen. Det er jo definitivt det enkleste!! Ja, vettu hva, jeg ønsker meg ofte tilbake til de tider der det å ha fokus på mat og bevegelse ikke fylte hodet mitt 24/7. Det ER krevende. Det ER mye mer krevende enn mange som ikke selv har gjort endringen synes å tro. Det gir energi å mestre, men det tar også energi å måtte bruke så mye tankekraft og følelsesmessig bevissthet døgnet rundt. For du må det i en slik fase, selv etter tolv uker. Tre lange måneder. Virker som en hel evighet og samtidig så er det bare et nanosekund. Et kort øyeblikk i en endring som skal vare livet ut. Jeg spør meg selv, jeg innrømmer det gjerne, klarer jeg det? For resten av livet?

Påsketiden var litt mer masete enn jeg ønsket meg. Mye besøk og sosiale sammenkomster betyr mye mat og kos og vin og annet på bordet. «Alle» tar hensyn, jadda, vi lager middag som mamma og kjæresten og datteren også kan spise. Som jeg tåler. Men likefullt er det hjernen «på» fra morgen til kveld med mye selvsnakk om hva som skal på bordet. Og ikke minst, se bort fra alt det jeg ikke kan forsyne meg av som kommer på bordet. Som de andre kan spise og tåler. Jadda, jeg høres selvmedlidende ut nå. Gjør meg selv til er «offer». Men må det være så utrolig politisk korrekt hele tiden? Så enkelt? Påskeeggene hos oss var like store og deilige som jeg kan huske dem, med masse smågodt og marsipan inni. Jeg rørte ikke en rød gelefisk engang. Ikke en sjokoladefigur. Koste meg med hjemmelaget «snop» laget av min skjønne datter; Marsipan uten sukker, kokosboller med råsjokolade og geletopper. Men det var ikke griser og harer. Det var ikke hvit melkesjokolade og salt chips fra skåler. Det var noe annet, noe spesiallaget til meg. Godt, men ikke så godt som the real thing. Kjøpesenter-gotteriet. Det blir så tydelig i sånne settinger at jeg er litt annerledes, at jeg velger annerledes. Det virker som om noen misliker det, «Herlighet, kan du ikke bare glemme det der regimet i påsken?». Akkurat som om det bare er en lek som kan avsluttes. Hmmm. Finnes det et navn for sånne som meg? Festbremse og partykiller? Dørgende kjedelig fornufts-hode? Sikkert.

Det er sikkert noen som tenker sånn om meg og det jeg gjør. Må jeg ta det så fordømt mye på alvor, dette at jeg har fått en folkesykdom? Klistret utover forsiden på Dagbladet tilogmed. Skulle tro jeg likte oppmerksomheten det medfører, men nei, den kan jeg godt slippe. Viljestyrken er kanskje en rød klut og provoserende på noen, skjønner det. Beundring og misunnelse går hånd i hånd. Men glem ikke at dette utelukkende er en egoreise som jeg kun gjør for meg selv, ingen andre. Og det er ingen lek. Det er frykten som styrer meg. Frykten. Frykten for å bli sykere. Frykten for å bli ufør. Frykten for å tape livskvalitet. Frykten for å dø. Men hvorfor styrer ikke den alle med samme skjebne? Hvorfor tilhører jeg dem som må ta så mye egenansvar og ikke bare nøyer meg med å la meg medisinere? Quick fix. Med muligheter til å fortsette å fråtse, kose meg. Med alt det jeg nå fornekter og nekter meg selv. «Nei takk, jeg drikker ikke pepsimax jeg.» «Nei takk, jeg spiser ikke ferske hveteboller jeg.» Det er jo egentlig «Ja takk» jeg vil si. Igjen og igjen. Om igjen og om igjen. Men jeg er flink pike og flinke piker er nettopp det, flinke.

Påsken har altså vært en refleksjonstid for meg. Ikke så lys påskegulfarget som jeg hadde trengt, men de grå og sorte skyggene over tilværelsen er vel en del av endringsprosessen. Hormoner i ubalanse og endring. Et helt nytt sett med celler i kroppen. Et hode som også forandrer seg. Det kommer noe nyttig ut av det å gruble avogtil. Jeg lytter masse på podkaster som gir mening og innsikt, og synes selv det er moro å lage podkasten «Friskere-podden» med kollega Ingjerd i VIOVER60. Noen tusen hører på oss, det gjør meg glad. I neste uke skal jeg på Tanita-vekten igjen. Frykter at jeg er på et platå nå, synes ikke at kroppen minsker så mye som de to første månedene. Uken etter skal jeg få en gjennomgang av blodprøvene mine etter tre måneder på endret kosthold. Det blir spennende! Da vil lege Sofie Hexeberg kunne fortelle meg hva som virker. Om det virker. Om jeg er blitt friskere. Er mest spent på verdiene på langtidssukkeret mitt. Men det er altså neste uke. Nå er det helg og nye utfordringer med konfirmasjon og familiebesøk. Jeg hadde bestilt vann og kaffe og en Nocco og gledet meg over tapas på menyen. Igjen med hodet «påskrudd»;)

DE 5 VIKTIGSTE ENDRINGENE JEG HAR GJORT:
1. Kuttet totalt sukker og stivelse, følger ketogen diett
2. Kuttet det meste av meieriprodukter
3. Drikker fortsatt kun urtete til frokost
4. Øver på oppmerksomhet og bevissthet rundt valgene
5. Beveger meg mer i hverdagen og trener to ganger i uken

UKENS NEDTUR:
Jeg tror ikke jeg er på ketogen kost lenger. Spiser litt meieriprodukter og nøtter og tror det ødelegger. Dessuten blir det litt bær….

UKENS OPPTUR:
Jeg kom meg gjennom påsken uten å gå amok med påskeegg, marsipan og andre fristelser. En bragd i seg selv – i disse «smågodt-på-tilbud» tider!

UKENS OVERRASKELSE:
Rart at noen folk jeg fikk besøk av på hytten denne påsken ikke kommenterte at jeg var blitt tynnere og så bra ut. Merkelig, jeg er jo det, og føler meg freshere. Jakk, se hvor lett det er å bli «hektet» på tilbakemeldinger og positive kommentarer. Vanedannende…

UKENS ETTERTANKE:
Det er lett å ty til en lavkarbo-proteinbar når en blir lat og ikke orker å tilberede et måltid og handle. Må ikke bli lazy og vanedannende, proteibar skal medbrakt nødløsning.

UKENS AHA-OPPLEVELSE:
Det er lett å gripe til «gamle uvaner» og kjøpe noen håndfull med nøtter på butikken på vei hjem. Hmmm, ikke bra. Blir kalorier og uvaner av sånt;(

UKENS GODE RÅD:
Tålmodighet, tålmodighet, tålmodighet. Å endre livsstil er en reise i tålmodighet, og resultatene kommer ikke over natten.

PS: Fikk du ikke lest søndagsbloggen fra de første ukene? Du finner alle her: https://www.viover60.no/…/bli-friskere-med-vio…/ukesbloggen/

Optimistisk hilsen fra meg,
Anne Marit Hjelme

Følg Facebooksiden «Bli friskere med VI OVER 60» og få ukesbloggen hver søndag + mye mer!

Del innlegg